Fartsfylt sjangerøvelse

Tom Egelands bestselgende roman «Ulvenatten» er blitt en actionfilm med suggererende effekt. Men også en film med mangler.

FILM: Norsk actionfilm høres fremmed ut. Ikke fordi det er utenkelig at norske filmskapere ønsker å fordype seg i en av de mest salgsvennlige sjangerne siden, ja, James Bond så dagens lys på 1960-tallet, men fordi det er laget så innmari få av dem her til lands. «Izzat» er en. «Uro» og «Uno» er to og tre. Og ingen av dem er reindyrka actionsjangerfilmer, der vår helt tar opp kampen mot de grusomme terroristene, men i stedet drama med actionfilmelementer.

Kraftige våpen

Norsk, politisk thriller er også fremmed. «Orions belte» er en. «Etter Rubicon» er to. Og «Ulvenatten» har markedsført seg selv som en tredje. Men rent bortsett fra en voldsom krangel mellom en russisk leiesoldat og en tsjetsjensk opprørsleder, og litt fanteri på den russiske ambassaden, er ikke «Ulvenatten» annet enn en sjangerøvelse i actionfilm, der kraftige våpen, eksplosjoner, gisselsituasjoner og biljakter er blant ingrediensene. Filmen maner i hvert fall ikke til ettertanke, og stiller ikke spørsmålstegn ved terroristdefinisjonen, slik jeg forstår Tom Egelands roman gjør det.

Klassisk gisselfilm

Filmen åpner idet programleder Kristin Bye (Anneke Von der Lippe) gjør seg klar for å lede en direktesendt tv-debatt om tingens tilstand mellom Tsjetsjenia og Russland. Under sendingen griper de Tsjetsjenske debattantene til våpen og okkuperer tv-studioet. Med verden som publikum krever de tsjetsjensk selvstendighet, fem millioner euro, et fly ut av landet og at «Ulven» melder seg hos dem innen to timer.

Herfra og ut er filmen en klassisk gisselfilm, der politiet forsøker å finne fram til mulige løsninger på problemet gjennom en good cop (Christian Skolmen) og en bad cop (Ingar Helge Gimle), mens terroristlederen slår seg stadig mer vrang. I tillegg sveiper vi stadig innom Statsministerens kontor, der svetteperlene pipler, og den russiske ambassaden, der KGB lurer i kulissene.

Suggererende virkning

«Ulvenatten» har kostet nærmere tjue millioner norske kroner og regissør Kjell Sundvall har fått med seg et imponerende ensemble norske skuespillere. Hvorfor han da har laget en film uten en utpreget hovedperson, er underlig. Regissørens stadige veksling mellom politikerkontor, politimann 1, politimann 2, politimann 3, ambassadekontor, gisseltaker, gissel, «Ulven», og tilbake igjen, gjør at spenningen brytes mer ned, enn bygges opp. På den andre siden øker denne kameravekslingen farten i filmen, noe som setter konsentrasjonen i høyspenn og gir historien en suggererende effekt. Filmens 80 minutter føles derfor aldri lenge. Og faktisk kunne filmen med fordel vart en halvtime lenger. Kanskje Sundvall da hadde maktet å etablere den nervepirrende thrilleren han skisserer. For slik filmen står nå, er den dessverre ikke annet enn lettfattelig underholdning på en tanketom søndag.