GULLEGG: I samarbeid med Den Nye Opera har Per Boye Hansen (tv) og Festspillene hentet Komische Oper Berlins rykende ferske og allerede bejublede oppsetning av Händels «Xerxes» til Bergen. Regien er ved Stefan Herheim (høyre), som også er sentral regissør ved Boye Hansens nye arbeidsplass, Den Norske Opera & Ballett. «Xerxes» ble spilt på Festspillenes åpningsdag i går, spilles også i kveld og er et av den avtroppende festspillsjefens gullegg i årets festspillprogram. FOTO: TOR ERIK H. MATHIESEN
GULLEGG: I samarbeid med Den Nye Opera har Per Boye Hansen (tv) og Festspillene hentet Komische Oper Berlins rykende ferske og allerede bejublede oppsetning av Händels «Xerxes» til Bergen. Regien er ved Stefan Herheim (høyre), som også er sentral regissør ved Boye Hansens nye arbeidsplass, Den Norske Opera & Ballett. «Xerxes» ble spilt på Festspillenes åpningsdag i går, spilles også i kveld og er et av den avtroppende festspillsjefens gullegg i årets festspillprogram. FOTO: TOR ERIK H. MATHIESENVis mer

Farvel Bergen, hallo Bjørvika

De 60. Festspillene i Bergen er i gang, og for siste gang har avtroppende festspilldirektør Per Boye Hansen (54) lagt ut på den 15 døgn lange kulturmaratonen. Men bakom synger operaen....

—HVA SLAGS ETTERMÆLE jeg ønsker meg i Bergen?

- Det har jeg heldigvis ingen innflytelse over, smiler Per Boye Hansen og vil heller snakke om den årvisse spenningen ved endelig å skulle få vise publikum resultatet av måneder og års festspillplanlegging.

—Jeg mener jo at vi har noen virkelige gullegg i posen i år, begynner han og fortsetter oppglødd: —Stefan Herheims fantastiske oppsetning av Händels «Xerxes» i går og i dag, Truls Mørk i dag, Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra i morgen....sånn kunne jeg fortsette.

- Er det vemodig å snart å skulle si farvel til dyktige kollegaer i en organisasjon du beskriver som «sterk og veltrimmet»?

- Selvfølgelig er det et visst vemod ved en sånn «skilsmisse». Men jeg har vært her i sju år og tror det er riktig for både Festspillene og meg med et skifte nå.

DA PER BOYE HANSEN overtok som festspilldirektør etter Erling Dahl jr. i 2005, var det med ambisjoner om blant annet å utvide festspillperioden samt gjøre Festspillene til den sentrale kulturfestivalen i Norden/Baltikum.

Det første gikk greit, hva med det andre?

- Vi slapp Baltikum ganske fort, men Norden-ambisjonen står fast. Jeg mener at festspillprogrammet hvert år, både i kraft av innhold og deltakere, klart har fortalt at vi ønsker å være et sted der skapende og utøvende kunstnere i Norden føler seg hjemme og at vi fanger opp de viktigste impulsene. Vi har hatt store gjestespill fra alle de nordiske landene, og jeg tror at Festspillene i dag oppleves som mer relevante i en nordisk sammenheng.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- En annen målsetting var å løfte Festspillene til en festival som ble nevnt i samme åndedrag som de store i Edinburgh, Aix-en-Provence etc?

- Det som skilte oss klart fra disse festivalene, var det lave antallet nyproduksjoner og egenproduksjoner hos oss. Det går an å lage et fint festivalprogram ved bare å kjøpe inn eksisterende attraksjoner, men ingen reiser fra London eller Paris til Bergen for å se forestillinger som de har rett utenfor sin egen stuedør.

Og jeg mener at når man først skal bruke store ressurser på et nasjonalt prosjekt som Festspillene, bør de være mer enn bare en fest for bergenserne, selv om den også må ivaretas.

De siste årene har vi derfor presentert flere egne produksjoner og uroppføringer. Tore Vagn Lid og Transiteatrets «Massnahme»  fra 2007 ble invitert til Salzburg året etter, mens Vegard Winge og Ida Müllers «Vildanden» skal til Wien i 2013. Det er i overkant av hva vi har kunne håpe på. Flere andre av våre oppsetninger er også blitt vist rundt omkring i Europa og omtalen i internasjonal presse har økt radikalt. Vi har lykkes i å bli en impulsgiver som skaper interesse for Festspillene utenfor både Bergen og Norge, og det tror jeg er viktig.

MANGLENDE EGENPRODUKSJONER har også vært trukket fram som et problem på Per Boye Hansens nye arbeidsplass, Den Norske Opera & Ballett. Der var han på plass som operasjef allerede i april og har således fylt en slags 200 %-stilling de siste ukene.

- Jeg skulle egentlig tiltre 1. august, men vakuumet som oppsto da fungerende operasjef Anne Gjevang sluttet, måtte fylles, forklarer han og tar opp egenproduksjonstråden:

- Operaen må gi et bredere tilbud, og det må skje ved at vi spiller både flere egenproduksjoner og flere operaer totalt sett. Vi skal være et operahus med internasjonal utstråling, og det oppnår vi bare ved å gjøre ting selv. Derfor er det så viktig at vi klarer å skape unike oppsetninger som ikke gjøres andre steder. Samtidig skal vi bygge opp et standardrepertoar. Vi er en ung opera og må ha et lavterskel-tilbud.

- Standardrepertoar som «La Bohème»?

- Nettopp, men vi må presentere oppsetninger som viser at opera er en levende kunstform med evne til å stå i en dialog med sin samtid, akkurat som taleteater gjør på sitt beste. Det eksisterer et ganske stort repertoar fra det 20. århundre som vi har spilt lite, og i tillegg kommer selvfølgelig nødvendigheten av å spille helt nye verk.

Jeg har god erfaring med at moderne opera kan kommunisere godt med publikum, da tenker jeg på komponister som György Ligeti, Thomas Adès, Unsuk Chin, Helmuth Lachenmann, Salvatore Sciarrino, Wolfgang Rihm, George Benjamin og ikke minst estiske Jüri Reinvere som nettopp hadde enorm suksess i Helsinki med sin opera basert på Sofia Oksanens roman «Utrenskninger» - et mesterverk. Jeg er veldig spent på Benjamins nye opera «Written on skin», den får premiere i Aix-en-Provence i år og er et samarbeid mellom Aix-festivalen, Covent Garden i London og operaene i Amsterdam, Toulouse og Firenze. Det viser operaverdenensvilje til å satse på nye verk.

HVA SÅ MED temaet ny norsk opera, en tilsynelatende evigvarende kilde til strid mellom samtidskomponister og Den Norske Opera?

- Vi får det til på Scene 2 regelmessig og vi skal ha det på hovedscenen etter hvert. Men å skrive verk tar tid, og vi får ingen ny norsk opera på hovedscenen i den første sesongen jeg har ansvaret for, høsten 2013/våren 2014.

ETTERFØLGER:  Anders Beyer. FOTO: NTB scanpix/Marit Hommedal
ETTERFØLGER: Anders Beyer. FOTO: NTB scanpix/Marit Hommedal Vis mer

Jeg vil også si at det bør være legitimt å løfte blikket ut over Norges grenser når det gjelder hvem som skal skrive nye operaer for Den Norske Opera & Ballett.

- Hvilke norske og utenlandske komponister er i gang med å komponere for operaen?

- Du får ingen navn, men jeg har dialog med 6 — 8 komponister. Jeg skulle gjerne framført langt flere nye verk, men det er fryktelig kostbart.

- Hva må til for å gjøre ny opera god?

- Ett kriterium er iallfall at den musikalske strukturen får være bestemmende for verkets dramaturgi. Jeg opplever veldig ofte at operakomponister legger seg for tett og kommenterende opp til teksten, og da — i hvert fall hvis grunnlaget er et klassisk drama - blir det teatermusikk. Mens alle store operakomponister fra Monteverdi og oppover erobrer teksten fullstendig med musikken og gjennom den utvider vår opplevelse, gir oss ny erfaring. Det ville ikke vært like interessant å høre på «La Traviata» uten å knytte musikken til handlingen, men samtidig er det musikken som gjør at vi blir emosjonelt grepet av den. Ikke så mange komponister er i stand til å komponere verk der dette inntreffer.

- Nå har du en femårig åremålskontrakt som operasjef. Hva vil du bli målt på i 2017, enten du da forlenger eller slutter?

- Et operahus er så sammensatt av alt fra verksteder til markedsavdeling til kor til solister at faren for å bli en fabrikk full av selvstendig delproduksjon og et tilhørende sterilt, uinteressant sluttprodukt alltid er overhengende. All erfaring jeg har fra Köln og Berlin tilsier at de operahusene som lykkes best, er de som i størst grad greier å stimulere og holde oppe hver enkelt medarbeiders entusiasme og eierskapsfølelse overfor det felles sluttproduktet, forestillingene.

Å snakke med menneskene i huset, informere, være i permanent dialog, er faktisk den kunstneriske lederens viktigste oppgave, og hvis jeg om fem år har klart å gi alle som jobber her et sterkere eierskap i sluttproduktet, har jeg lykkes litt.

Det vil jeg gjerne bli målt på, og selvfølgelig: På om jeg har bidradd til noen forestillinger som har satt spor etter seg.