«TANTE, ER DET SLIK at Statoil siviliserer Afrika?». Min tolvårige nevø hadde nettopp sett en av Tomm Kristiansens reportasjer fra Nigeria om Statoils sosiale engasjement i en landsby i Niger-deltaet. Spørsmålet var alvorlig ment, stilt av en ung mann som prøver å forstå verden omkring seg, når han ikke sparker fotball, driver med dataspill eller holder på med andre sysler 12-åringer er opptatt av. Jeg svarte selvfølgelig «nei», men skjønte raskt at selv ikke en reiseglad tante kan måle seg med Tomm Kristiansens empatiske, men allvitende fortellerstemme. For meg ble episoden en påminnelse om at det fortsatt er nødvendig å se på hvilken tradisjon norsk Afrika-dekning skriver seg inn i.

SELV I VÅR MULTIMEDIALE virkelighet er NRK en betydelig autoritet på utenriksfeltet for de fleste av oss - inkludert det afrikanske kontinentet. Spørsmålet er om det vil vedvare hvis ikke journalistikken blir mindre autoritær. Hvis det er noe vår globaliserte virkelighet har lært oss så er det da at virkeligheten er kompleks og mangfoldig. Hvorfor kommer ikke det fram i allmennkringkastingen? Hvorfor skal norske korrespondenter levere svarene til enhver tid? Kan de ikke lure på ting, de som alle oss andre? Kan de ikke rett og slett spørre folk som bor der ute i verden slik at vi får vite hvordan de selv analyserer sine egne liv og virkeligheter? Hvis jeg skal kunne diskutere afrikanske forhold med nevøen min i framtiden så trenger han nemlig å vite at det finnes afrikanere som både kan tenke, snakke og handle. Helt uavhengig av Statoil eller Norsk Folkehjelp.