Farvel, «Far Afrika»

Kjære NRK. Når skal jeg få se afrikanere diskutere politikk på tv?

«TANTE, ER DET SLIK at Statoil siviliserer Afrika?». Min tolvårige nevø hadde nettopp sett en av Tomm Kristiansens reportasjer fra Nigeria om Statoils sosiale engasjement i en landsby i Niger-deltaet. Spørsmålet var alvorlig ment, stilt av en ung mann som prøver å forstå verden omkring seg, når han ikke sparker fotball, driver med dataspill eller holder på med andre sysler 12-åringer er opptatt av. Jeg svarte selvfølgelig «nei», men skjønte raskt at selv ikke en reiseglad tante kan måle seg med Tomm Kristiansens empatiske, men allvitende fortellerstemme. For meg ble episoden en påminnelse om at det fortsatt er nødvendig å se på hvilken tradisjon norsk Afrika-dekning skriver seg inn i.

SELV I VÅR MULTIMEDIALE virkelighet er NRK en betydelig autoritet på utenriksfeltet for de fleste av oss - inkludert det afrikanske kontinentet. Spørsmålet er om det vil vedvare hvis ikke journalistikken blir mindre autoritær. Hvis det er noe vår globaliserte virkelighet har lært oss så er det da at virkeligheten er kompleks og mangfoldig. Hvorfor kommer ikke det fram i allmennkringkastingen? Hvorfor skal norske korrespondenter levere svarene til enhver tid? Kan de ikke lure på ting, de som alle oss andre? Kan de ikke rett og slett spørre folk som bor der ute i verden slik at vi får vite hvordan de selv analyserer sine egne liv og virkeligheter? Hvis jeg skal kunne diskutere afrikanske forhold med nevøen min i framtiden så trenger han nemlig å vite at det finnes afrikanere som både kan tenke, snakke og handle. Helt uavhengig av Statoil eller Norsk Folkehjelp.

DET AFRIKANSKE kontinentet har noen særlige utfordringer i media, i og med at afrikanske land ikke setter dagsorden verken økonomisk eller politisk. Norge handler mer med svenske Strømstad enn med hele kontinentet og afrikanske kriger rokker ikke ved verdensfreden. Likevel er det et paradoks at selv Latin-Amerika, som er det kontinentet som dekkes absolutt minst, oppfattes med langt flere nyanser. Ingen tror at Ecuador er en by i Brasil eller at Venezuela er en provins i Chile. Med Afrika er det annerledes. Se bare på denne ingressen fra fagbladet Journalisten da de skrev om NRKs nye øyne og ører ute i verden like før sommeren:Fire nye NRK-korrespondenter er utnevnt. Tove Bjørgaas skal til Washington, Dag Bredvei til Afrika, Jarle Roheim Håkonsen til Brussel og Berit Rekaa til Stockholm.» Bjørgaas, Håkonsen og Rekaa skal til viktige hovedsteder. Men Dag Bredvei? Han skal verken til en by eller et navngitt land. Han skal til «Afrika».

TOMM KRISTIANSEN har over lang tid etablert seg som vår alles «far Afrika», men han skal ikke bære ansvaret for dette alene. Korrespondenten er i våre dager først og fremst et symbol på tilstedeværelse, mens de internasjonale nyhetsbyråene setter en dagsorden. Ensrettingen av utenriksstoffet generelt er større en noen gang før og både rammebetingelsene for korrespondentjobben, samt alle oss publikummere er viktige brikker i puslespillet. Hjemmepublikummets oppfatning av hvordan verden henger sammen er seig materie og vi har alle et ansvar for hva slags informasjon vi etterspør. Likevel er det et paradoks at nordmenn, som både reiser mer enn tidligere og har høyere utdanning en noen gang, må minnes om at NRK-korrespondenten ikke skal dekke ett, men 48 land sør for Sahara. I 2006 er det forstemmende at vi oppfatter Afrika som en konstant størrelse, nesten uten klimatiske, befolkningsmessige, religiøse, kulturelle og politiske og historiske forskjeller. Selv folk med lang fartstid i Norges hovedsamarbeidsland snakker om «Afrika» og «afrikanere» når de kommer hjem, ikke Tanzania, Kenya eller Zambia. Vi blir blinde på den måten. Vi registrerer ikke endringer. Vi «ser» ikke en fredsavtale i Angola eller Kongo fordi det fortsatt er krig i Sudan - altså fortsatt krig i Afrika. Kampen mot omskjæring i Senegal blir usynlig fordi kvinner fortsatt omskjæres i Somalia - altså i Afrika.

ÅRSAKEN TIL ELENDIGHETEN er delvis historisk. Riktignok var nordmenn med på så vel slavehandel som kolonisering gjennom andre makter (Danmark/Norge koloniserte dagens Ghana, nordmenn jobbet blant annet for den belgiske kong Leopold), men dette er ikke en del av vår kollektive hukommelse. Den offisielle norske Afrika-historien er snill og god og består av velmenende misjonærer og hjelpearbeidere. Problemet med godheten er at den gjør Afrika til et stumt kontinent, der norske aktører - som Statoil - er gode hjelpere. Godhetens politiske konsensus blir liggende som et ullteppe fordi alle, til og med Siv Jensen, kan enes om at Afrika trenger hjelp, fra krig og nød, sykdom og død, korrupte regimer og røverbander. Men vi diskuterer ikke hvorfor det er slik eller hvilke aktører som gjør hva. Hvis vi krangler om noe er det størrelsen på bistanden, hvilke land vi skal støtte, og til nød om vi heller burde prioritere nødhjelp. Dette er en ganske oppblåst forestilling om bistandens effekt og muligheter og den skygger for et mer realistisk bilde av hva som faktisk skjer i afrikanske land. Hvis vi bare bryr oss om lidelse, og ikke politikken rundt, stopper diskusjonen på veldedighetsnivået.

UTEN INNBLIKK i dynamiske prosesser reduserer vi det afrikanske kontinentet til et speil der vi først og fremst ser oss selv. Resultatet er at ungene våre vokser opp og tror at Statoil siviliserer Afrika. Dette er en stor utfordring for journalister, men mediene har et særlig ansvar nettopp i denne situasjonen. Hvem andre skal fortelle oss om rammevilkårene rundt norsk oljevirksomhet og skipsfart? Hvem andre skal kunne sette bistanden inn i perspektiv? Og ikke minst, hvem andre skal fortelle oss hva som skjer på et kontinent der stadig flere nordmenn har sine røtter?

VI TRENGER EN NY Afrika-journalistikk. Den må baseres på nysgjerrighet, kunnskap og kildekritikk, i likhet med all annen god journalistikk. Korrespondenter må snakke med folk og la oss få høre hva de svarer, ikke bare hvordan de blir tolket. Avisene må slutte å sende journalister i hælene på kronprinsparet eller veldedige organisasjoner. Det er på tide at journalister og organisasjonene deres begynner å bedrive kildekritikk også på utenriksfeltet. I Afrika-journalistikken består kildenettet stort sett av vestlig middelklasse i bistands- og diplomatmiljøene, til nød afrikansk overklasse i de samme sirklene. Flere journalister må sette seg inn i den politiske, sosiale og kulturelle kompleksiteten i Nigeria, Angola og Zimbabwe. Og hvorfor ikke samarbeide med afrikanske journalister? Det handler ikke om å presentere et smilende Afrika i stedet for et gråtende Afrika - begge deler er like dumt og ensidig. Vi må utvikle et journalistisk språk for en kompleks virkelighet vi ikke kjenner og til det trenger vi ikke flere allvitende «far Afrika»-skikkelser. I stedet for autoritet må vi ha spørsmål som gjør oss nysgjerrige og oppmerksomme.