farvel Mediepatriarkens

«Herren tar det Herren gir,» sa Leo Kirch (75). Og Herren tok. I går erklærte Kirch-gruppa seg konkurs - den største i tysk etterkrigshistorie.

BERLIN (Dagbladet): I går takket Leo Kirch for seg i et personlig brev til sine 10000 ansatte. Rystelsene er kraftigst blant flertallet av de 36 tyske fotballproffklubbene. Egentlig har Kirch vært konkurs lenge. Men hans forbindelser til storbankene, spesielt i delstaten Bayern, og vennskap med politikere, som eksforbundskansler Helmut Kohl og høstens kanslerkandidat Edmund Stoiber, sikret ham stadig nye lån.

«Et mediepolitisk monarki» kaller den tyske medieeksperten Lutz Hachmeister denne alliansen mellom Leo Kirch og hans allierte i politikk og finans. Men da gjelda hadde passert 50 milliarder kroner, måtte bankene si stopp.

Natt til i går tok Kirch på seg alt ansvar for miseren og ga opp livsverket. Dette skjedde etter dramatiske uker der det ble forsøkt å reise drøye seks milliarder kroner som skulle til for å holde skuta flytende.

- Dette var som å gi en alkoholiker en siste drink, kommenterte en kreditor som var med på de redningsforsøkene.

De mest kyniske ekspertene foreslo at Kirch skulle satse på hardporno. Markedsundersøkelser tilsa at nok tyskere ville betalt abonnementer som kunne reddet Kirch en stund til. Men der ville Kirch, som selv er nesten blind etter 25 års diabetessykdom, fått blankt nei fra sine konservative politiske allierte. Kirchs hovedkontor lå i Bayern, ikke på Hamburgs Reeperbahn.

Selv for sine ansatte var Leo Kirch en til dels mytisk figur. I motsetning til Rupert Murdoch og Silvio Berlusconi, som han i det lengste regnet som sine nære venner, holdt Kirch seg langt unna kameraene som han selv eide. Men hans makt var like stor.

EVENTYRET STARTET med at vinbondesønnen, matematikeren og økonomen Leo Kirch som 29-åring lånte 25000 mark av kona og kjøpte rettighetene til Frederico Fellinis film «La Strada». Etter hvert bygde han opp en av verdens største samlinger av gamle Hollywood-filmer, som ble hans største aktivum da privatfjernsynet kom til Tyskland.

Mens det konkurrerende Bertelsmann-konsernet konsentrerte kreftene og gjorde RTL til Europas største private fjernsynssender, startet Kirch en mengde sendere: Sat. 1, ProSieben, Kabel-1, Deutsches Sportsfernsehen (DSF), nyhetskanalen N-24, lokale TV-sendere i storbyene og betalingssenderen PremiereWorld. Kanalene konkurrerte hverandre i hjel.

Kirchs største feilgrep var satsingen på betalingsfjernsyn, der Kirch pøste ut filmer, fotball og Formel-1-kjøring (aleine der betalte han nesten 13 milliarder kroner for rettighetene) døgnet rundt. Men bare 2,4 millioner tyskere kjøpte abonnement, halvparten av det budsjetterte antallet, trass i at Premiere stadig dumpet prisene for et system som var teknisk foreldet da det kom på markedet.

KONKURSFORVALTER Michael Jaffee lover å gjøre alt for å berge så mange som mulig av arbeidsplassene i imperiet som er nesten uoverskuelig i sin kompleksitet. En foreløpig ukjent investor hadde i går kveld innledet forhandlinger om å overta PremiereWorld, som i det siste har gått med halvannen million euro, 12 millioner kroner, i tap. Pr. dag. Interessentene kan være Berlusconi og/eller Murdoch, som fortsatt er ute etter å sikre seg godbiten, ProSieben/Sat.1-gruppa, når konkursforvalteren jakter på nye investorer. Berlusconis bruk av sitt italienske medieimperium til egne politiske formål sender frysninger nedover ryggene på tyske politikere. Om de kan hindre en slik omveltning av et tysk TV-landskap der patriarker som Kirch har styrt sammen med politiske provinsfyrster som har vært ute etter å sikre arbeidsplasser regionalt, er et annet spørsmål.

- JEG GÅR IKKE frivillig ned i lønn, svarte Bayern Münchens keeper Oliver Kahn, på spørsmål om han som følge av Premiere-sammenbruddet er villig til å gi avkall på noen av de 40 millioner kronene som han tjener i året. Andre, som Bayer Leverkusens stjerne Michael Ballack og Werder Bremens Marco Bode, er derimot villige til å diskutere saken.

Kahn tar det med ro, foreløpig. For overføringene av Bundesliga-kampene, som Kirch i år har betalt tre milliarder kroner for, er sikret ut sesongen. TV-overføringene av fotball-VM er også reddet, ved at rettighetene er overført til et Kirch-datterselskap i Sveits som går klar av konkursen. Ingen forstår riktig hvordan dette skjer, men fotballfolket er beroliget.

Men på sikt må gjennomsnittsspillere som har tjent 12- 15 millioner kroner i året, takket være pengene fra Kirch, være innstilt på å stramme inn livreima. Bare klubber som Bayern München, Leverkusen, Borussia Dortmund, FC Schalke 04, Bremen og kanskje Hertha Berlin kan styre klar av krisa. Kanskje skal Erik Mykland prise seg lykkelig over at han kom seg vekk fra München innen Leo Kirch havarerte. For alternativet kunne blitt utleie til en gresk eller spansk bakgårdsklubb når hans gamle klubb, TSV München 1860, må spare penger. I Morten Berres St. Pauli i Hamburg kan krisa bli overhengende, så lenge over to tredeler av kultklubbens inntekter er TV-penger.

- Lønnsnivået er presset for høyt og vil bli korrigert, sier Stuttgart-manager Rolf Rüssmann.

Klubber i Italia, Spania og England står neppe klare til å ta imot Bundesliga-spillere. Et trettitall britiske klubber er på konkursens rand. Underskuddet i spanske klubber er oppe i fem- seks milliarder kroner. Selv Berlusconis AC Milano har et underskudd på 280 millioner kroner.

For ballongen som de siste åra har drevet overgangssummer og spillerlønninger hinsides alle proporsjoner, er punktert. Konkursen i Kirch-gruppa er eksemplet på at intet tre vokser inn i himmelen. For som patriarken selv har sagt, «Herren tar det Herren gir».