Farvel, Per Ståle

Så er det bare én sending igjen, før siste ord er sagt. I hvert fall for en stund. Torsdag, altså i overmorgen, takker Per Ståle Lønning for seg. Ufrivillig selvsagt, men likevel.

I kjent progressiv stil rakk han akkurat å skrive et nytt stykke norsk pressehistorie da han påtok seg rollen som mikrofonstativ for en psykotisk desperado med skarpladd som hovedargument foran en uskyldig barnehage her forleden. Vi liker det selvsagt ikke, men ærlig talt. Gisseldrama med forhandlinger på direkten ; hvem andre kunne gitt oss det? Einar Lunde?

Brød og serier

Vi skal ikke klage i Norge. Danskene kan klage. Hvilket de også gjør. Ikke bare hjemme blant rødgrøten og fløten, danskenes klager har nådd helt hit, til denne avisa. Forfatteren Carsten Jensen advarte oss i helga med følgende resonnement: Dansk tv er fullstendig forsøplet. Brød har de nok av, men serier er dop for folket, og tv-en fungerer som ren bedøvelse. Arbeidsledige, fengselsfugler, pensjonister og alle andre som er dømt til å sitte støkk foran skjermen, blir så oppslukt av problemene i «Glamour» og «Baywatch» at de glemmer sin egen virkelighet. Dermed blir de ute av stand til å forbedre sin egen situasjon, hevder dansken.

Vel, Carsten. Slik er det ikke hos vårs. Vi har nemlig Per Ståle, vi. Og han får'em til å stemme Frp alle som en. Du kan si hva du vil om Frp-erne, men stemme kan dem. Ikke noe sosialt uengasjert daukjøtt i sofaen her til lands, lenger.

I sentrum

Helt siden Per Ståle begynte i TV2 (ja, kanskje startet det allerede i velmaktsdagene da han ledet «For galleriet» sammen med Marit Christensen i NRK) har han hatt en bred folkelig appell. Så bred at den har grenset mot det vulgære, men likevel. Den omdiskuterte programlederen har, apropos statlig dansk dop, bevist at engasjement kan være lønnsomt. Tabloidavisene har ikke lenger hevd på den personlige vinklingen i nyhetsbildet.

Og her er Per Ståle i sitt ess. I går kveld klarte han å gi tragedien i Kristiansand nok en dimensjon som ga frysninger nedover ryggen. Hans gjest Berit Jørgensen Widding opplevde samme mareritt da hennes datter forsvant for 17 år siden. Sammen med Berthold Grünfeld, som tegnet en slags profil av gjerningsmannen, fikk det oss til å komme enda et hakk nærmere begivenhetens sentrum.

Kall det en begavelse eller en forbannelse - men det er nå en gang der vår mann trives best.

Derfor - hastet la vista. På gjensyn.