Farvel solidaritet

BISTAND: Den nordiske bistandsmodellen er forlengst død, selv om myndighetene har nølt med å forrette ved den offisielle begravelsen.

USOLIDARISK: En regjering som kaller seg et solidaritetsalternativ, framstår mer og mer som et alternativ til solidaritet,
skriver Tore Linné Eriksen.
USOLIDARISK: En regjering som kaller seg et solidaritetsalternativ, framstår mer og mer som et alternativ til solidaritet, skriver Tore Linné Eriksen. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

I dag avholdes det i Oslo en konferanse om utviklingshjelp, der spørsmålet reises om det finnes en «nordisk bistandsmodell». I høytidelige stunder menes det med dette en form for bistand som stiller kampen mot fattigdom i sentrum, som ser på FN som en betydningsfull aktør, legger stor vekt på Afrika og er opptatt av offentlig sektor, en velfungerende stat og en mer rettferdig fordeling. Sammenliknet med mange andre giverland, i første rekke blant stormaktene, har det også vært færre innslag av kommersielle, politiske og militærstrategiske egeninteresser.

Hva kan man så si om «den nordiske modellen» i dag? Svaret er ganske enkelt: Den er forlengst død, selv om myndighetene har nølt med å forrette ved den offisielle begravelsen.

Den sørgelige nedturen startet allerede på midten av 1980-tallet, da nordiske regjeringer - uansett partifarge - valgte å gjøre knefall for Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Tidligere hadde det vært samarbeid med land med forskjellige utviklingsstrategier og ulikt blandingsforhold mellom stat og marked, men i takt med motesvingninger i Paris og Washington visste Utenriksdepartementet nå plutselig hvor stor (eller helst hvor liten) offentlig sektor skulle være, hva som var riktig landbrukspolitikk og hva som var best valutakurs og inflasjonsmål helt ned til den siste desimal. Istedenfor det som kaltes fattigdomsorientering av bistanden, gikk den nye kursen ut på å orientere de fattige om hva som best for dem. Selvsagt var det behov for reformer og omstillinger i Afrika, men en lege som stiller samme diagnose og foreskriver samme medisin i samme dosering uansett sykdom, burde ikke være overrasket at dødeligheten blant pasientene blir stor.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer