USOLIDARISK: En regjering som kaller seg et solidaritetsalternativ, framstår mer og mer som et alternativ til solidaritet,
skriver Tore Linné Eriksen.
USOLIDARISK: En regjering som kaller seg et solidaritetsalternativ, framstår mer og mer som et alternativ til solidaritet, skriver Tore Linné Eriksen.Vis mer

Farvel solidaritet

BISTAND: Den nordiske bistandsmodellen er forlengst død, selv om myndighetene har nølt med å forrette ved den offisielle begravelsen.

I dag avholdes det i Oslo en konferanse om utviklingshjelp, der spørsmålet reises om det finnes en «nordisk bistandsmodell». I høytidelige stunder menes det med dette en form for bistand som stiller kampen mot fattigdom i sentrum, som ser på FN som en betydningsfull aktør, legger stor vekt på Afrika og er opptatt av offentlig sektor, en velfungerende stat og en mer rettferdig fordeling. Sammenliknet med mange andre giverland, i første rekke blant stormaktene, har det også vært færre innslag av kommersielle, politiske og militærstrategiske egeninteresser.

Hva kan man så si om «den nordiske modellen» i dag? Svaret er ganske enkelt: Den er forlengst død, selv om myndighetene har nølt med å forrette ved den offisielle begravelsen.

Den sørgelige nedturen startet allerede på midten av 1980-tallet, da nordiske regjeringer - uansett partifarge - valgte å gjøre knefall for Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Tidligere hadde det vært samarbeid med land med forskjellige utviklingsstrategier og ulikt blandingsforhold mellom stat og marked, men i takt med motesvingninger i Paris og Washington visste Utenriksdepartementet nå plutselig hvor stor (eller helst hvor liten) offentlig sektor skulle være, hva som var riktig landbrukspolitikk og hva som var best valutakurs og inflasjonsmål helt ned til den siste desimal. Istedenfor det som kaltes fattigdomsorientering av bistanden, gikk den nye kursen ut på å orientere de fattige om hva som best for dem. Selvsagt var det behov for reformer og omstillinger i Afrika, men en lege som stiller samme diagnose og foreskriver samme medisin i samme dosering uansett sykdom, burde ikke være overrasket at dødeligheten blant pasientene blir stor.

Neste runde het Uruguayrunden, og ga opphavet til Verdens handelsorganisasjon (WTO), også med nordiske land som lojale støttespillere for liberalisering og innskrenking av utviklingslandas politiske handlingsrom og muligheter til å beskytte sårbart næringsliv. Det som ikke har gått gjennom WTO, forsøker Norge -. innenfor rammen av Efta - å få plass gjennom frihandels- og investeringsavtaler med utvalgte land i Sør.

Heldigvis har deler av oppskriftene fra markedsfundamentalismens glansdager blitt modifisert, men en lang rekke uavhengige undersøkelser fra de siste åra viser at Verdensbanken og IMF fortsatt stiller dogmatiske krav og holder tilbake støtte til dem som ikke fullfører påbudene om privatisering. På samme måte står den grønne retorikken i Verdensbanken sterkt i strid med den enorme satsingen på prosjekter for fossil energi og kullkraft. IMF har for lengst blitt diskreditert, men fikk nytt liv ved at store midler ble kanalisert hit i kjølvannet av finanskrisa. En illustrasjon på var at 30 milliarder kroner gle overført fra Norge uten et eneste forbehold om endret praksis eller reformer i styringsstrukturen. Det er også påfallende hvor passivt regjeringa har forholdt seg til forsøkene på å gi FN-organer en mer sentral plass, slik blant annet en kommisjonen under ledelse av Joseph Stiglitz gikk inn for i fjor.

Det er høyst fortjenestefullt at dagens regjering framholder at bistand bare utgjør en enkelt brikke i en samlet Sør-politikk, og at det er viktigere å endre de globale rammeforholdene som rammer de fattigste. Med rette begrunnes det med at de økonomiske hovedstrømmene går feil vei. Som vist ovenfor er det imidlertid langt igjen før dette tas på alvor i en samstemt politikk, og resultater som kunne oppnås med bistand blir derfor i praksis undergravd. Å sette bistanden i et overordnet perspektiv bør heller ikke frita oss fra en grundigere debatt om hvordan den blir brukt. Her er det mye å ta fatt på når «den nordiske bistandsmodellen» er tema, ikke minst fordi en rekke bistandsanalytikere har vist til at langsiktig utviklingssamarbeid med fattigdomsorientering og vekt på statlig kapasitetsbygging er under press. Som del av en bekymringsfull tendens har Norge også blitt en forkjemper for å tappe bistandsbudsjettet for midler som brukes til helt andre formål enn å bekjempe fattigdom. Det er selvsagt hyggelig å vise til bistandens andel av BNP har økt med noen få promille på fire år, selv om resultatene når året er omme pleier å ligge langt under målene. Men en viktig grunn til en budsjettandel på over en prosent i 2010 er som kjent at stadig flere milliarder blir brukt til å betale for flyktningmottak i Norge. Det er bokstavelig talt hjelp til selvhjelp, der overføringene til norske kommuner er større enn midlene som går til internasjonal nødhjelp.

Den andre viktige grunnen til økningen er at bevilgninger til tiltak for å bekjempe global oppvarming, som regnskogsbevaring, også er med på å blåse opp utviklingsbudsjettet. Slike tiltak - og i langt større målestokk - er selvsagt livsnødvendige, men det er tale om en erstatning for skader vi har påført andre. Da er det grotesk at regninga skal betales ved å trekke den fra utviklingsmidler som burde gå til de fattigste land som i så liten grad har bidratt til problemet. En nordmann har i løpet av de første tre dagene i januar sluppet ut like mye CO2 som en ugander gjør i løpet av et helt år, og for en nasjon som har tjent seg søkkrik på å ødelegge klodens livsgrunnlag, skulle en tro at det var andre poster som kunne belastes. Et par promiller fra oljefondet burde vel være mulig å finne, eller fra Statoils overskudd fra Angola? Særlig gjelder det i ei tid hvor finans-, klima- og matvarekriser slår inn for fullt, og hvor fattigste betaler mer for olje og gjødsel fra norske produsenter.

En annen internasjonal trend som Norge følger, er vridningen av bistandsmidler til områder hvor USA og NATO fører krig. Både fra FN og en rekke hjelpeorganisasjoner i inn- og utland har det vært ropt varsku om det problematiske ved «militarisering av bistanden», der det ikke er så lett å se forskjellen på å beskytte og å beskyte. Kontrasten er stor til FN-operasjonene i Tsjad, der Norge nå trekker seg ut av feltsjukehus og brønnboring. (Det gjelder vann, situasjonen ville være annerledes med oljebrønner). Koplingen til egeninteresser ser vi også i vridningen i retning av land som har olje og muligheter for investeringer og handel.

Det er en populær øvelse for tida å tale hånlig om det norske godhetsregimet, bistandsindustrien og en naiv tro på solidaritet. Slik trekkes oppmerksomheten bort fra en virkelighet som kjennetegnes av storstilt spekulasjon på globale aksjemarkeder, en aktiv deltakelse i kappløpet om å legge under seg jordas oljeressurser, en offensiv for norske kommersielle interesser, en humanitær bistand som er koblet tett til en inhuman krig og en nedtoning av FNs rolle både under finanskriser og i fredsoperasjoner. Når vi legger til at det blir en relativt mindre andel til de fattigste i Afrika, og en større andel som subsidierer andre departementers budsjetter, er det isteden tale om en helt ny nordisk modell enn den vi talte om tidligere. En regjering som kaller seg et solidaritetsalternativ, framstår derfor mer og mer som et alternativ til solidaritet.