Alle gode foreldre forsøker å lære sine barn at det viktigste i livet er gratis. I den akademiske verden skulle det også være slik, men etter femten års studenteksplosjon, virksomhetsplanlegging, byråkratisering, omstrukturering, såkalt effektivisering og enda mer såkalt kvalitetsreformering, virker det ikke slik lenger. Nå er det viktigste det som kan måles og veies, og det betyr i siste instans døden for den frie kunnskapsutvikling.Helene Uris nye roman De beste blant oss er ingen nøkkelroman, men den gir likevel leseren mange nøkler til å låse opp hemmelige passasjer i universitetslabyrinten. Særlig gir den innblikk i fenomener som kameraderi og personlige vendettaer, faglig usikkerhet og misunnelse, fusk og plagiat, maktmisbruk og svik; men den setter også inn velrettede støt mot akademias lukkede kretsløp og mugne kroker, og - en kampsak for Uri i andre sammenhenger - den forfengelige uviljen mot å løsne på snippen og popularisere. Boka er sannferdig; det er vanskelig ikke å kjenne seg igjen i mange av situasjonene Uri beskriver. Men som alle beskrivelser av det levende liv er boka ufullstendig, og det er én viktig dimensjon ved universitetslivet som mangler både i romanen og i debatten rundt den. Mye av misnøyen og fortvilelsen på dagens universiteter skyldes nemlig at vi som jobber der er i ferd med å miste retten til å bruke det meste av dagen på gratisarbeid.