Farvel til Hydro- modellen

STATLIG EIERSKAP: Fusjonen mellom Norsk Hydro og Statoil er en gyllen anledning til å begrave det passive eierskapet.

DET NORSKE FOLK er en stor eier i norsk næringsliv. Sammen eier vi aksjer i mange av de største selskapene i Norge, som Statoil, Norsk Hydro og Statkraft. Men staten har aldri vært noen aktiv eier. Det har faktisk tvert i mot vært en meget klar linje å ikke ha noen mening om hva eierskapet skal brukes til. Det er dette som er den såkalte «Hydro-modellen»: At statens eierrolle er å stille opp på generalforsamlingen og klappe for alt det som selskapets styre og administrative ledelse finner på. Under Hydro-modellen har staten vært en dominerende, men meget passiv eier.Det er ingen tvil om at Hydro-modellen er godt likt av de andre eierne på børsen. For når en eier med 44 prosent - som i Hydros tilfelle - velger å aldri ha noen mening om selskapet blir det desto mer makt på de gjenværende 56 prosentene. Mange sterke pengeinteresser har egeninteresser i at Hydro-modellen fremstilles som en suksess. Men nå kan ikke regjeringa overlate styringa til de som eier 37,5 %. Vi må nå bruke vårt eierskap.

MANGE KOBLER dette til en påstand om at så fort politikere mener noe, begynner selskapene å tape penger. Politikerne bør holde fingra av fatet, heter det ofte. Men det var ikke politisk innblanding som førte til at Statoil tapte en halv milliard på Iran-skandalen, eller at Norsk Hydro og Statoil tapte innsatsen på omtrent det samme beløpet i kampen om deltakelse på det russiske Shtokman-feltet. For å si det kort: Mange selskaper taper penger helt fint på egen hånd, uten at vi politikere blander oss. I den debatten liker jeg også å minne om ENRON-skandalen.Jeg har ikke tenkt at politikere skal blande seg inn i den daglige driften av disse selskapene. Det jeg som politiker ikke aksepterer, er at selskapets administrative ledelse ikke tar inn over seg at vi har den varmeste høsten i Europa på fem hundre år, samtidig som selskapene kan velge bort miljøsatsinga. En meget viktig kilde til klimautslipp er det oljeselskapene som står ansvarlig for. Derfor mener jeg at de statlige selskapene også har et ansvar for å utvikle nye og andre inntekter, innen ren og ny fornybar energi, og i utviklingen av renseteknologier for gasskraftverk, samt verdikjeden for CO2. Det er helt nødvendig for å redusere klimagassutslippa og for å redde framtida til kloden vår.

JEG DELER miljøbevegelsens bekymring for at med en gigantfusjon er det stor risiko for at spennende satsing på solceller, hydrogen, vindmøller, og fornybar energi kan bli ytterligere svekket. SV stemte mot privatiseringen av Statoil, og Truls Gulowsen i Greenpeace har et poeng i at Statoil la om strategien i forbindelse med sin børsnotering i 2001. Det er en reell fare for at det samme skjer med nye Statoil med nye fornybare aktiviteter, av reint finans- og børsstrategiske årsaker. I spørsmål om lokalisering av hovedkontor for det nye selskapet, kan vi se hva dette betyr: Gutta på toppen ønsker å være mer i nærheten av de andre papirgutta rundt børsen. Det er forståelig, men samtidig betyr det at de blir mindre i nærheten av der forskningen, industri- og teknologiutviklingen for det meste foregår. Dette kan komme til å forsterke seg om det er markedet og avkastningskrav som skal råde grunnen alene. Det vil bety at finansmiljøet rundt børsen får flere medlemmer, men det kan også bety at vi får en dårligere klimapolitikk enn det regjeringa legger opp til i Soria Moria-erklæringen.

NÅR REGJERINGEN nå har varslet et statlig oppkjøp i det nye selskapet, for å øke den offentlige eierandelen fra 62,5 til 67 prosent, er dette samtidig et signal fra Regjeringen om at statlig eierskap er viktig. Det er jeg enig i. Fusjonen er derfor samtidig en anledning til å begrave Hydro-modellen som konsept, og til å bruke eierskapet til å forme den nye fornybare framtida.Årsaken er at det sammenslåtte selskapet blir verdens største offshore olje- og gassoperatør. Dette blir et selskap som ikke kommer til å stå med hånden i lua overfor norske politikere. Med mindre vi ønsker oss en ny stat i staten, må staten som eier på et tidlig tidspunkt markere hvem som er eieren, og hva vi ønsker å bruke eierskapet til. Selv mener jeg det norske folk burde eie 100 prosent av selskapet, jeg synes ikke det er viktig å bidra til at aksjonærer og spekulanter i hele verden blir enda rikere. Men det viktigste nå er å bli en eier som forlanger at selskapet følger opp regjeringserklæringen. Jeg har ofte opplevd at statsselskaper faktisk motarbeider staten.

I DEN NYLIG fremlagte eierskapsmeldinga, som Stortinget nå skal behandle, står det at i de selskapene staten er eier, skal staten bruke sin eiermakt til å gjøre selskapene best på miljø i sin bransje. Vi venter i spenning på oppfølgingen fra fusjonerte Statoil og Norsk Hydro, samtidig som Stortinget nå selv kan gripe muligheten til å gi klare meldinger til det nyskapte selskapet.