Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Farvel til maskineriet

Syd Barretts astronomiske kontinent.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CAMBRIDGE (Dagbladet): Mandag 17. juli ble en av rockens største myter fulgt til graven av familie og nære venner etter mer enn 30 års selvpålagt taushet. Legenden og undergangsfiguren Roger «Syd» Barrett som avfødte en av rockens største dinosaurer, Pink Floyd. En av populærkulturens største gåter. Som før han var 22 redefinerte alt rocken kunne handle om: Avtrykket av Barrett etterlater et fruktbart, fritt og lekent rom, et astronomisk kontinent i musikken og rockelyrikken vi i dag tar for gitt.

I Cambridges gater forsvinner gjennomsnittsmennesket i seg selv som en myldrende kulisse. Men om man vil finne en Syd Barrett her, eller noen av hans karakterer, behøver man ikke lete lenge, her og der dukker de opp. En mann går langs King\'s Road med en blodfylt plastpose. Skallede, tykke menn i bar overkropp vagger seg ampert gjennom de varme gatene og bumsen med oppflerrede klær og hånda nedi et søppelspann.

DE FLESTE JEG PRATER MED, sier ja, ja, de kjente til Syd og så ham ofte.

Men nei, de verken kjente ham personlig eller vet hvor han bodde. På tavla utenfor puben The Flying Pig noen hundre meter fra barndomshjemmet, står det R.I.P. Crazy Diamond, men når jeg spør en hyggelig mann om Barrett, blir jeg umiddelbart overlatt til meg selv og mine verkende bein etter å ha gått byen på tvers flere ganger.

Dødsfallet kommer beleilig, det stille livet etter Pink Floyd vil om kort tid være en parentes, en skjør demning mot en kult som har økt proporsjonalt med veksten av Internett. Få dager etter at det ble gjort kjent, tilbød eBay et utall ferske memorabilia påtrykt den lille grusomheten R.I.P 1946- 2006 og den ufortjente betegnelsen Crazy Diamond, hentet fra Waters noe klønete og lettvinte forsøk på å hylle og trøste sin gamle kollega. Fra et album som ble ferdiggjort den dagen da Syd valgte å besøke studioet i Abbey road uten at de gamle vennene kjente ham igjen: Overvektig, skallet med barberte øyenbryn. Ment som et siste av mange nesepek til uforstående kollegaer på vei inn i rockemaskineriet, en eksess han for lengst var fremmed for og derfor avviste.

MEN MYTEN OM BARRETT var i samme øyeblikk forvandlet til industri. En berømmelse som allerede kostet mer enn det smakte. Etter at Floyd tok steget opp fra undergrunnsmiljøene i \'66 og sortien i {lsquo}68, leverte han ikke bare det meste av materialet, som han både skrev, framførte og produserte, men også hundretalls legendariske konserter rundtom i Storbritannia, USA og Europa. Legg til tv-opptredener, uendelig mange intervjuer, fotoseanser og møter kramme av plateselskapenes kommersielle press, konstant oppmerksomhet fra kvinnelige (og mannlige) beundrere, før noen kunne tenke støtteapparat, var det mye omtalte sammenbruddet nær sagt uunngåelig.

Den som låner øre til ham burde ikke forvente noe annet enn å se popformatet sprengt av underfundige fortellinger om merkelige menn som stjeler undertøy i måneskinnet, astrale reiser gjennom verdensrommet, gnomer, raslende fugleskremsler med geipen på knærne, karnevalske og barnlige beskrivelser av sprudlende elefanter og indignerte tigere, nonsensvers og utenkelige rim, en guttunges rene begeistring over en sykkel, store lydlandskap og utflukter til Eventyrland. Men etter hvert likner lytteopplevelsen å bli lukket inne i studiorommet sammen med ham, til mer intense og akustiske opplevelser av pastorale perler, ømme kjærlighetsbrev, plekterlyd og naken desperasjon. Uten å miste den samme briljante lekenheten og underfundigheten i de ordrike tekstene.

DAVID GILMOUR barndomsvennen som erstattet ham i Pink Floyd, angrer i dag på noen av grepene han tok som gjettende og vaklende produsent av The Madcap Laughs: Han valgte å inkludere ulike feilskjær som å bomme på tonene, blafring med noteark m.m. Men rettferdiggjør det samtidig med at de ønsket å gi et inntrykk av arbeidsforholdene på den tiden.

 MANNEN OG MYTEN:  Syd Barrett avbildet i 1967, det året da Pink Floyd slapp sitt første album «The Piper at the Gates of Dawn». Det var det eneste Pink Floyd-albumet hvor Syd Barrett spilte en aktiv rolle. Foto: SCANPIX
MANNEN OG MYTEN: Syd Barrett avbildet i 1967, det året da Pink Floyd slapp sitt første album «The Piper at the Gates of Dawn». Det var det eneste Pink Floyd-albumet hvor Syd Barrett spilte en aktiv rolle. Foto: SCANPIX Vis mer

Kommunikasjonssvikten kunne også skyldes Barrets syntesi, evnen til å se og forklare musikken sin i farger. En evne han deler med en beslektet myte, poeten Rimbaud.

Om feilskjærene uteble på oppfølgeren Barrett, 1971, var det til liten nytte: Til tross for en langt mer strømlinjet produksjon, insisterte musikkpressen på at også dette var et portrett av et sammenbrudd. Og bortsett fra noen få dager i Abbey Road i 1974, var alle gullkantede forsøk på å få ham i studio forgjeves.

Barretts tidligere venner og kollegaer har lenge hatt enerett på å drukne det unike talentet med sin mytologisering i mangfoldige intervjuer og flere spekulerende album. Uten å egentlig ha muligheten, eller nysgjerrigheten til å se årsakene som lå bak. Frem til nå har både sensasjonspressen og pressen ellers ustanselig framhevet og overdrevet, LSD og eksessiv narkotikabruk som den avgjørende faktor for både den egenartede musikken så vel som for sammenbruddet. Påtakelig underbygget av at alle hans intervjuer står gjengitt ord-for-ord på en måte som ville fått hvem som helst til å virke ute av det. Og slik sett gjort ham til fugleskremselet i dopåkeren per se.

MYTEN VILLE STÅTT STØTT på egne bein, hadde ikke søsteren Rosemary Barrett for fire år siden tatt bladet fra munnen i den lysende og kortfattelige biografien Madcap av forfatteren Tim Willis. Boka er klar: Barrett var ikke schizofren. Etter et kort opphold til observasjon ved en privat institusjon og diverse konsultasjoner, ble han aldri underlagt noen medisinsk behandling eller terapi. En upåvist påstand indikerer Aspergers syndrom, en form for autisme han var genetisk disponert for.

Den mildt sagt eksentriske og voldelige atferden i de rufsete etterdønningene av Swinging London kan like lett forklares med at han ryddet i rankene fra et krevende miljø og drev, ikke nødvendigvis dårlige mennesker, men mennesker som var dårlige for ham, bort fra seg. Så om man trenger å stille en diagnose vil den være merkelig, eller annerledes. Et annerledes tenkende menneske.

Ved navn Roger Barrett. Som gjorde et bevisst valg om å avvise kommersialismen, dopet vi kaller berømmelse til fordel for en stille tilværelse, i den nå avdøde morens rekkehus i bydelen Cherry Hinton. Men først etter å ha etterlatt alle eiendeler og kjælenavnet Syd i London, og gått de 80 kilometerne hjem for konsentrere seg om malerkunsten, en lidenskap han nektet omverdenen å fortære: Etter avfotografering ble maleriene oftest brent...

HAN FØRTE ELLERS et rolig og rutinert liv, uten verken tv eller radio, med faste ærend i sentrum etter dagligvarer, aviser og malersaker fra King\'s Road. Dersom han ikke stelte hagen, satte seg ned ved PC-en for å fullføre boka «Historien om kunst», underholdt barna rundt seg med sine utømmelige ordspill, eller dro med familien på utflukter langs kysten og til London for å besøke kunstgallerier og botaniske hager for å fotografere sitt yndlingsmotiv: Blomster.

Bare tidvis avbrutt av Barrett-freaks, eller paparazzier i nød for et oppskremt fotografi hver gang en moralpanikk grunnet i ungdommens hang til droger herjet britiske medier. Som stadig belønnet tausheten hans med utallige artikler (og sist nekrologer) langt under pari om syrehuet, galningen og eremitten Syd Barrett. Hvis utseende selvfølgelig falmet med åra.

Om han privat tillot seg å rase over den uønskede oppmerksomheten fortida og bandet forårsaket, ville den som brød ham med det bli møtt med et kort, men vennlig avvisende: «Det har ingenting med meg å gjøre lenger.»

Syd Barrett var for lengst død, og Roger Barrett trengte ingen trøst. For mens omverdenen raste i mangel på en bit av kaka - eller i det minste en unnskyldning for ungdomsyndene eller tausheten - og isteden måtte zappe seg gjennom tilværelsen etter sjeleføde, jobbet han fokusert og målrettet til sin egen fornøyelse.

Slik søsteren hans nylig sa det i det første intervjuet etter dødsfallet: -  Roger kan ha vært egoistisk, om ikke selvopptatt, men når de kalte ham en einstøing eller galning pleide de egentlig sin egen skuffelse. Han visste godt hva de ønsket av ham, men nektet å innfri.

Fulgt av en god venn inn i solnedgangen over friluftsområdet Grantchester Medows, delt av elva River Cam, hvor folk løfter piknikkurver opp fra bredden til pleddene gjemt innimellom sivet, støter jeg etter hvert på Adam og Kass, et par i tjueåra som nikker forsiktig med et lite «hi». Og da Adam, slående lik en ung Syd, får høre om årsaken til utflukten vår, gjenforteller han begeistret velkjente skrøner mens han triller fram søtladne jointer.

KASS SIER HUN har sett Barrett snakke til blomstene i parken, før Adam skyter inn at også han ellers er et syrehue, men har en rolig uke. «Hvis dere vil, kan dere være med og ta syre lenger oppe i ...» forteller han boblende, men blir avbrutt av en svane i flukt opp elva.

Vi lar invitasjonen og formaningene henge i lufta og røyken. Hviler de verkende føttene og nyter det gjestmilde, blide selskapet mens båtfolket staker seg andektig forbi, til den feite sola legger seg bak oss, og går som i drømme: Åkrene glitrer, jernportene som skal holde kuene ute skriker i mørket. Folk kikker smilende opp på pledd som ser ut til å sveve i natta, bak sjamisbøtter, glødende sigarer og ender som dukker under i den svartblanke elva. Alle de åra det tok meg å komme hit. Men du ville nok ikke vært her da heller. Du er her. Du er ikke her. Eller fra din munn: Det er forferdelig omtenksomt av deg å tenke på meg her/og jeg er mer enn forpliktet til å gjøre det helt klart for deg/at jeg ikke-er-her