Farvel til statsmisjon?

En lavkirkelig statskritisk misjon er avhengig av en statsordning den er i mot

I 1961 SA

generalsekretæren i Norsk Luthersk Misjonssamband at han for sin del «ikke trodde det ville bli aktuelt å få hjelp av staten til misjonsarbeidet... Misjon er misjon, statshjelp er statshjelp.» Han tok grundig feil. Det har debatten i Dagbladet de siste ukene bekreftet.

43 år senere er det blitt etablert en statstøttet, kristenfundamentalistisk misjonskanal. Den består av trossamfunn som er mot Likestillingsloven, som er for at «de eldste» skal styre forsamlingene osv.. Det er disse misjonsorganisasjonene, hvis identitet er skapt av slike bibelfunderte ideer om samfunnsutvikling, som staten over bistandsbudsjettet de siste 20 årene har gitt to tusen millioner kroner. I tillegg har de samme organisasjonene i 35 år ikke betalt arbeidsgiveravgift og skjelden inntektsskatt for evangelister de har sendt ut. Siden Norsk utviklingshjelp ble startet har denne misjonen finansiert godt over 20000 norske årsverk i felten. Derfor gir det mening å kalle bistandsepoken i norsk utenrikspolitikk, dvs. vår samtid, for misjonsepoken i landets historie.

For å forstå dybden i denne nasjonale internasjonaliseringshistorien er det avgjørende å erkjenne et empirisk faktum: Gro Harlem Brundtlands regjering ga relativt sett like mye støtte til kristenfundamentalistisk misjon som Bondevik. Det er faktisk feil at politikken oppsto med KrF eller Hilde Frafjord Johnsen, slik Brekke hevder (5.3.2004). Derfor dreier ikke dette seg om å forstås det banale; at «kristne støtter kristne». Det som trenger forklaring er at bistandsnorge har bygd opp denne misjonskanalen uten at verken offentligheten eller Stortinget har vært klar over det.

Kombinasjonen av den store nasjonale enigheten om hele det sørpolitiske prosjektet, misjonens tospråklige kompetanse (et for bistandsoffentligheten og et for bedehusene) og de intellektuelles svekkede blikk for virkelig annerledeshet i utviklingsoptimismens periode, skapte et nasjonalt paradoks: misjonsepoken utfoldet seg nettopp på det tidspunktet da Norge offentlig hyllet den nøytrale, humanitære fordring.

MISJONSLEDERNES

innlegg i Dagbladet er interessante som kilder til deres kommunikasjonsstrategi: En lavkirkelig statskritisk misjon er havnet i en situasjon hvor den er helt avhengig av en statsordning som de er i mot (skillet misjon og bistand), samtidig som de ikke kan hevde det offentlig, fordi de da kan miste den støtten de mener de har rett på.

Det mest slående er hvordan misjonslederne fornekter misjonens prosjekt. De avviser at misjonen ser på misjon og diakoni som en evangeliserende helhet. De ikler seg den sekulære universalismens og liberalismens språk. Det er derfor jeg som tar misjonærforskriftene og misjonærenes prosjekt seriøst (når jeg påviser hva misjonærer vet og er stolte av), men av misjonslederne beskyldes jeg for å være drevet av antireligiløs fobi!

Min tekst kunne vært skrevet av en misjonær som tok bladet fra munnen, og opponerte mot misjonsledernes knefall for den sekulariserte stats krav. Spent ut som de er mellom hensyn til statens krav om å ikke blande sammen diakoni og evangelisering (noe de selvsagt vet er en umulighet innen misjonens univers) og misjonens agenda, fremtrer misjonslederne mer som utviklingsbyråkrater enn som misjonshøvdinger. Misjonslederne vet at jeg har rett, men like fullt håper de enda en gang at siden nordmenn vet lite om hva som foregår på misjonsfeltene, kan retorikken opprettholde omverdenens illusjon om misjonens sekulære halvdel.

NÅR MISJONSLEDERNE

og utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson avviser at det foregår slik sammenblanding snakker de mot bedre vitende. At generalsekretærene gjør det er forståelig. Når en politiker gjør det, brytes informasjonsplikten overfor Stortinget. Jeg har med ujevne mellomrom i 15 år lagt frem klare bevis på at misjonsorganisasjonene setter misjonsbefalingen over Norad-byråkratiets krav. Ett nytt eksempel: Evangeliets Kraft trykket nylig et intervju fra Fast Grunn med en NLM misjonær på det viktigste misjonsfeltet, Etiopia: Der står det: «Historisk sett er det ingen tvil om at bistandsarbeidet har betydd svært mye for kirken. Prosjektene ble en spydspiss for evangeliet. Det gjaldt helsearbeid, skolearbeid og andre former for utviklingshjelp» (2.2003). I kildene finnes det en lang rekke tilsvarende eksempler på hva som egentlig er kontraktsbrudd, men ingen sanksjoner iverksettes.

DEN ANDRE STRATEGIEN

for å avvise hele problemstillingens relevans er å underspille statens betydning. La meg derfor nevne (jeg vil understreker at alle tallene i min kronikk var presise og korrekte) et annet talende eksempel. NLM firedoblet misjonsfeltene på 1970-tallet. Jeg har talt opp alle NLMs misjonærer. I Latin Amerika hadde de ingen misjonærer før de fikk støtte fra UD. Så - mellom 1963 og 2000 sendte de ut 165 på misjonsmarken der. Før 1963 hadde NLM sendt ut 159 misjonærer til to land i Afrika. Etter at staten begynte å gi støtte, samtidig som de unnlot å betale skatt, utvidet de sin misjon til 4 afrikanske land og sendte ut 789 misjonærer, eller nesten fem ganger så mange som i deres øvrige historie. Veksten skyldtes ikke økning av kollekten, men ulike typer statsinntekter.

Når misjonslederne sier at bare 90 misjonærer er statsstøttet snakker de mot bedre vitende. Mener de dette, vil de ha begått bevisst skatteunndragelser for hundrevis av millioner, siden begrunnelsen for ikke å betale arbeidsgiveravgift og inntektsskatt var troen på at de hadde særretter overfor det offentlige. Dessuten har staten betalt mesteparten av deres aktiviteter. To generalsekretærer har nå hevdet at misjonen samler inn 800 millioner årlig, og derfor er uavhengig av staten. Men regnskapsførerne i misjonsorganisasjonene vet at dette tallet er helt uten basis i virkeligheten (la oss be om tall for 1981, 1986, 1991, 1996 og 2000, og se hva de sier).

DET TREDJE ARGUMENTET

til både utviklingsministeren og misjonslederne er at all bistand er verdibasert, og derfor skiller ikke misjonen seg ut. Selvsagt er all bistand verdibasert, men det er forskjell på verdier som er i samsvar med offisiell norsk politikk og verdier som ikke er det. Redd Barna, Norsk Folkehjelp, Norges Idrettsforbund og Kirkens Nødhjelp har målsettinger som i det store og hele samsvarer med Stortingets. Store deler av misjonsfolket holder imidlertid fast i for eksempel forestillinger om at «Tjenestedelingsprinsippet» er et spørsmål om lydighet mot «Skriftens klare ord», og det motsatte blir framstilt som «knefall for feminisme og tilpasning til moderne likestillingsideologi».

Misjonsorganisasjonene bygger følgelig opp institusjoner som på helt vesentlige områder bryter eklatant med norsk politikk, og i samfunn, hvor kvinner tradisjonelt har en mye sterkere økonomisk rolle enn i Norge, er dette dobbelt uheldig.

FRAFJORD JOHNSEN

skriver at det er malplassert å diskutere UD og statsmisjon, fordi Norges nøytralitet i internasjonal sammenheng er knyttet «til at vi ikke anses for å ha sterke geopolitiske interesser». Men hvorfor vedgår hun ikke hva alle vet: at religion er et geopolitisk spørsmål og alltid har vært et viktig regionalt og lokalt spørsmål? Typisk for det politikkfeltet hun organiserer, reduserer hun hele spørsmålet til å dreie seg om sørpolitikkens retoriske totempåle; graden av kontakt med «de fattigste i sør».

Forholdet mellom UD og misjon er et spørsmål av virkelig nasjonal og internasjonal betydning. SV, FrP og SPs ledelse har i Dagbladet nå understreket at det må diskuteres. Men hva mener Høyre og utenriksminister Jan Pettersen, eller Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik? Bør Norge fortsette å knytte utenrikspolitikken opp til kristenfundamentalistisk misjon også i tiårene som kommer?

Historisk innsikt undergraver samtidens preg av nødvendighet. Misjonen kan igjen bli privat og statshjelp statlig, slik det var før 1963. Da kan misjonslederne befris fra sitt strukturelle fangenskap mellom UD og bedehusene og dermed slippe å tale med to tunger, og staten kan føre en utenrikspolitikk som ikke undergraver dens begrunnelse.