Farvel til universitetene

Dagens samfunn er forskningsbasert. Vi kan knapt forestille oss et samfunn uten forskning og langt mindre klare oss uten.

Universitetene har stått i spissen for mange viktige endringer, både som åsted for forskningens nyvinninger (for eksempel innen medisin og teknologi), og gjennom forskeres analyser av endringene og hva de innebærer (for eksempel innen humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag). Det er viktig å ha forskning som er på høyde med det som skjer. Selv om «alle» er enige om at universiteter og forskning er viktig, går politikken i praksis ut på å bygge ned universitetene. Fag legges ned, universitetenes mangfold blir redusert, og det samme blir både midler til forskning og til undervisning. Det er dramatisk, ikke minst fordi det er et ledd i en avvikling som har pågått over flere år. Det virker ikke som offentligheten er klar over hva som er i ferd med å skje.

Det verste er at avviklingen ser ut til å være helt uten politisk styring. Det fins ingen kjent avviklingsplan eller strategi for hvordan nedbyggingen skal foregå. Det er heller ikke fremsatt noen faglige eller politiske begrunnelser for å redusere forskningsaktiviteten. I stedet bestemmer Stortinget at universitetene skal kuttes med x antall millioner fra det ene året til det neste. Tilfeldigheter avgjør hvor og hvordan nedskjæringene rammer, år etter år. Nedskjæringene rammer hardt, men ettersom konsekvensanalysene mangler, er det umulig å overskue skadenes omfang. Hittil har universitetsledelsen i Bergen unngått oppsigelser. I stedet har man bl.a. hatt stillingsstopp for ubesatte stillinger, kutt i undervisning, urealistiske «effektivitetskrav», kutt i driftsmidler, kutt i antall stipender, etc. Stillingsstopp rammer små fag med et internasjonalt fagmiljø særlig hardt, bl.a. fordi de har større utskiftning i stillingene. Lave driftsbudsjetter reduserer muligheten for internasjonalt samarbeid. I tillegg er det vanskelig å holde seg faglig oppdatert dersom det ikke fins penger til deltakelse på konferanser, innkjøp av tidsskrifter etc. Lav lønn og usikre arbeidsforhold i rekrutteringsstillingene, dårlig tilrettelegging og lav status fører også til rekrutteringsproblem. I 1999 fikk ikke stipendiater lønnstillegg, de fikk kun økt fagforeningskontigent.

Det er imidlertid også andre endringer som gir grunn til bekymring for universitetene som institusjon. Vilkårene for å drive med forskning er sterkt forringet. Mange av våre dyktigste kunnskapsprodusenter har lange arbeidsdager, der administrasjon, veiledning og undervisning tar all tid, mens forskningen må foregå i de små timer. Samtidig øker etiske, metodiske, vitenskapsteoretiske og formidlingsmessige krav til forskningen. Forskningsmiljøene internasjonaliseres og forskningsfrontene er blitt mer komplekse. Ofte mangler både tiden og de økonomiske ressursene som kreves for å holde seg oppdatert. Manglende satsing på grunnforskning og en økende vektlegging av oppdragsforskning og programstyring av forskning, fører til lavere nivå på forskningen som helhet. Stadig mer av forskningen blir styrt av kortsiktige interesser. Samfunnet sparer tilsynelatende penger ved å fokusere på problemstillinger der utfallet nærmest er gitt. Sann forskning stiller derimot spørsmål som vi enda ikke vet svaret på. Forskningsprosessen åpner opp for det ukjente, og det koster tid og ressurser. Mye av det som i dag kalles forskning, er egentlig dokumentasjon og utredning. Program- og brukerstyringen fører også til at stadig mer av forskernes tid må brukes til å skrive og omformulere søknader, administrere prosjekter osv.

Mens det tidligere var studentenes ansvar å studere, er det nå ansatte som i stadig større grad får ansvar for studentenes læring. Det har skjedd en direkte ansvarsoverføring fra student til forsker. I tillegg er det innført tidkrevende rutiner for å evaluere forskernes kunnskapsproduksjon og formidling. Disse tidkrevende rutinene kalles gjerne «kvalitetssikring», men fungerer like gjerne motsatt. Forskernes formidlingsevne og effektivitet blir målt i form av kvantitative mål, dvs. som kan telles, for eksempel «gjennomstrømningstall». Graden av «effektivitet» får konsekvenser i kampen mellom de enkelte institutter om ressursene. Samtidig fører formidlingsansvaret til at mer tid går med til oppfølging av studenter, og mindre tid går til forskning. Det fører også til at man, for å få gode tall i statistikken, må bruke mer tid til omsorg for de svakeste studentene, i stedet for å satse på dem som har det beste potensialet. Det virker som folkeskolen er blitt vårt ideal! Opptakskravene ved universitetene synker. Studentsammensetningen har ikke like høy kvalitet som tidligere, verken når det gjelder motivasjon, tid eller evner. Oppslaget i Bergens Tidende 8.11.99 om at mange studenter velger fag etter hva de tror er lett, og ikke etter interesser, jobbønsker og arbeidsmarkedets etterspørsel, er ett av flere tegn på dette. I kampen for å få studenter, for derigjennom å beholde flest mulig av ressursene de enkelte fag rår over, blir instituttene dermed drevet inn i en negativ konkurranse om å redusere nivået.

Universitetet har fått en stadig tyngre administrasjon. For å sette det på spissen: Administrasjonen hadde opprinnelig en service- og tilretteleggerfunksjon for forskerne, men i dag fungerer den som et system i systemet. I tillegg har den fått en rekke kontrollfunksjoner som medfører ekstra arbeid også for de vitenskapelig ansatte. Universitetets formål er som kjent tredelt: 1) forskning, 2) forskningsbasert undervisning, og 3) å være ressurs- og kompetansesenter for myndigheter, massemedia, og befolkningen generelt. I en tiårsperiode har tidsklemmen blitt strammet på alle tre feltene samtidig. I tillegg må stadig mer av forskernes tid brukes på administrasjon og møter, deriblant de stadig hyppigere krisemøtene. Den dårlige ressurssituasjonen fører til misnøye, frustrasjoner, pessimisme og til dels apati. Det oppstår en rekke motsetninger, mellom forskere og administrativt ansatte, fast og midlertidig ansatte, mellom ulike institutt, fakultet og universitet, og mellom universitet og høyskolene. Dette gjør samarbeidsklimaet dårligere. Motsetningene setter fagforeningene ut av spill og gjør det vanskelig å samarbeide om felles mål: universitetenes overlevelse og et forsvarlig nivå på norsk grunnforskning og høyere utdanning.

Det er en borgerplikt å gjøre anskrik når så viktige samfunnsendringer skjer. Protester har det tross alt også vært. Det har vært demonstrasjoner, og problematikken er tatt opp i avisene, men de drukner i den generelle nyhetslarm. Radio og TV tier. Mens 1800-tallets Norge beundret intellektuelle som Bjørnson, Ibsen og Nansen, er det aksjespekulasjoner og sportsprestasjoner som vekker beundring i Norge ved årtusenskiftet. Ingen intellektuelle kan drømme om en slik oppmerksomhet i nyhetene som for eksempel Kjell Inge Røkke har fått. Når en diktator overtar makten, vil ofte noe av det første han gjør være å stenge universitetene for å få kritiske røster til å tie. Det er et paradoks at man kan oppnå noe av det samme ved hjelp av markedsliberalisme, uten bruk av tvang og våpenmakt. Oppskriften er klar: Man åpner universitetene for alle og snører igjen pengesekken!

En annen teori er at det er distriktspolitiske hensyn, og dermed prioriteringen av høyskoler og distriktshøyskoler, på bekostning av universitetene som er årsak til universitetenes elendighet. Det er fullstendig urealistisk at Norge skal drive 40 høyskoler med universitetsstandard. Universitetene representerer en enorm kunnskapsbase, men det krever ressurser i form av tid, penger og intelligens for å holde dem vedlike. På grunn av vitenskapens krav om kvalitet og spesialisering, vil et universitet nødvendigvis ha et visst elitepreg. Om alle skulle bli eksperter, ville det kreve enorme ressurser. Et mer realistisk valg står mellom å satse på utdanne et selektert utvalg i Norge, eller å importere intelligentsiaen utenfra.