PRESIDENT: 8. november 2016 ble Donald Trump valgt til USAs president. Det har vært et dramatisk år i amerikansk politikk. Foto: AP Photo/Evan Vucci, File
PRESIDENT: 8. november 2016 ble Donald Trump valgt til USAs president. Det har vært et dramatisk år i amerikansk politikk. Foto: AP Photo/Evan Vucci, FileVis mer

Donald Trump:

Farvel til virkeligheten

En realitykjendis har gjort amerikansk politikk uvirkelig. Spørsmålet er om USA vil klare å bryte ut av Donald Trumps klaustrofobiske boble av alternative fakta.

Kommentar

NEW YORK (Dagbladet): Fram til for ett år siden var det nesten ingen som i fullt alvor trodde at USAs neste president skulle hete Trump. Den bøllete, kunnskapsløse og rasistiske realitykjendisen og eiendomsmagnaten var en vits som framsto spektakulært uegnet til å lede verdens eneste supermakt. Men et mindretall av amerikanske velgere ville det annerledes. Etter åtte år med progressiv politikk under USAs første afroamerikanske president, Barack Obama, var det brutalt slutt. Til helvete med klima. Bort med helsetjenester for de fattigste. Steng grensene.

Nå er imidlertid det store flertallet utmattet. Trump er tidenes mest upopulære president, ifølge meningsmålingene. Folk blir knapt sjokkerte lengre. Mange drømmer om en president som opptrer med et snev av forutsigbarhet. De er forbannet på en mann som lyver nesten uavbrutt, og som nekter å forholde seg til virkeligheten.Tilhengerne hans støtter ham imidlertid fortsatt ett år etter valgseieren, og USA framstår mer splittet enn noensinne. Når det ikke en gang er mulig å bli enige om objektive fakta, er det ikke mye håp om samarbeid. Presidenten gjør på sin side alt han kan for å så splittelse og kaos.

Praktisk talt hver dag våkner USA opp til en president, som har sittet og sett på Trump-vennlige Fox News. Mens verden knapt har rukket å gni søvnen ut av øynene, har de små hendene gått varme på Twitter-tastaturet. Den sinte, gamle mannen (71) spyr ut eder og galle, spiller opp ville konspirasjonsteorier eller blander seg gjerne inn i pågående terroretterforskninger. Lojale støttespillere, som justisminister Jeff Sessions, blir latterliggjort i full offentlighet. Da afroamerikanske fotballspillere gikk ned på kne under nasjonalsangen for å protestere mot politivold, hevdet Trump dette var upatriotisk og respektløst mot militæret. Da en motdemonstrant ble drept under en nazimarsj i Charlottesville, ville Trump overhodet ikke ta avstand fra de høyreekstreme. I stedet hevdet han at det var «veldig fine folk» på begge sider. Ikke en gang enka etter en drept soldat får være i fred for Trumps uverdige angrep. Selv republikanske senatorer, som Bob Corker, advarer om at folk rundt Trump nærmest må være barnevakter for en stadig mer ustabil president, som kan føre USA mot tredje verdenskrig. Samtidig rykker etterforskningen av hvorvidt Trump-leiren samarbeidet med Russland for å påvirke presidentvalget stadig nærmere presidenten selv.

Trump nøler heller ikke med å vise klare autoritære trekk, og alle de demokratiske institusjonene blir testet som aldri før. Trump sparket for eksempel FBI-sjef James Comey midt i Russland-etterforskningen. Trump langer også gjerne ut mot de andre, grunnleggende demokratiske hjørnesteiner dersom de ikke gjør som han sier. Dommere og domstoler får skyllebøtter når de stanser hans mest ekstreme tiltak, som innreiseforbud for folk fra hovedsakelig muslimske land. Mediene anklages for «fake news» når de avdekker ulike sider ved Trumps overveldende kaos av et presidentskap. Han imidlertid så langt ikke klart å gjennomføre noen av sine største mål, som å fjerne Obamacare, bygge en mur mot Mexico eller få gjennomført en omfattende skattereform. Samarbeidet med den republikanskledete Kongressen går ikke på skinner. I stedet har Trump måttet ty til presidentordre.

Trumps herjinger har mange katastrofale konsekvenser selv om det kan ta tid før de virkelig blir synlige. Trump-administrasjonen satser for eksempel på kull og fjerner klimatiltak. Millioner av fattige amerikanere kan miste helseforsikringene sine, mens styrtrike kan få skattekutt. Internasjonalt nøler heller ikke Trump med å gå til verbale angrep mot Nord-Koreas ustabile diktator. Mens han legger seg som en velstriglet puddel på fanget til Russlands president, Vladimir Putin, blir USAs nære allierte i Europa dyttet unna av Trumps nasjonalisme og et oppblåst selvbilde. Slik destabiliserer Trump hele verden. Samtidig er demokratiske normer, bygget opp gjennom århundrer, også rasert i løpet av Trumps første år, og han har radikalt forandret forventningene til hvordan en president skal oppføre seg.

Både Demokratene og Republikanerne er for øyeblikket midt i interne borgerkriger. Begge disse interne maktkampene blir trolig avgjørende for framtidige valg. Hos Republikanerne ser populistene rundt Trump ut til å ta over partiet fra tradisjonelle konservative. Hos Demokratene er de stort sett bare enige om at de er veldig imot Trump, men de mangler et felles, positivt budskap. Enten kan realitykjendisens æra bli et kort og vondt mareritt, eller så er det uvirkelige kaoset starten på noe skremmende virkelig.