I boka «Farvel Norge» tar Jon Hustad et oppgjør med det oljefete Norge. Hovedbudskapet er at trygdeordningene er for sjenerøse, og at dette fører til at verken norskfødte eller innvandrere gidder å arbeide. Ifølge Hustad må strømmen av nye uføretrygdede erstattes av stadig nye arbeidsinnvandrere, som igjen uføretrygdes. Spådommen er at Norge vil gå konkurs, fordi altfor mange lever av penger fra staten, og medisinen som foreskrives er kraftige kutt i bruken av oljepenger og i trygdebudsjettene. Det er imidlertid noen store hull i Hustads analyse. For det første bruker han et tallmateriale til å underbygge diagnosen som er til dels nokså tvilsomt. For det andre later han som det bare finnes én løsning på problemet med tidlig avgang fra arbeidslivet.

I iveren etter å underbygge sin analyse drar Hustad på med en mengde mer eller mindre relevant statistikk. Andelen av BNP som går til syke og uføre er helt klart relevant. I likhet med de aller fleste andre som har uttalt seg om saken mener også Hustad at denne er bekymringsfullt høy. Han kunne kanskje likevel kostet på seg å nevne at uføretrygdede som andel av den voksne befolkningen har vært stabil og faktisk svakt synkende de siste ti år. Derfra beveger Hustad seg over til å skrive om at summen av arbeidede timer i Norge har stått stille i mange år til tross for økt befolkning - og forklarer dette med at vi betaler folk bort fra arbeidslivet.