Farvel velferd?

Det er lite som tyder på at de nordiske modellene er mindre økonomisk bærekraftige enn modeller som preges av større forskjeller.

SVAKT ARGUMENTERT: «Direkte uredelig blir det likevel ikke før Hustad drar med seg alle ansatte i offentlig sektor som eksempel på økningen i 'folk som lever av penger fra staten'», skriver Djuve. Jon Hustad (bildet) kom tirsdag med boka «Farvel Norge». Arkivfoto: Steinar Buholm
SVAKT ARGUMENTERT: «Direkte uredelig blir det likevel ikke før Hustad drar med seg alle ansatte i offentlig sektor som eksempel på økningen i 'folk som lever av penger fra staten'», skriver Djuve. Jon Hustad (bildet) kom tirsdag med boka «Farvel Norge». Arkivfoto: Steinar BuholmVis mer
Meninger

I boka «Farvel Norge» tar Jon Hustad et oppgjør med det oljefete Norge. Hovedbudskapet er at trygdeordningene er for sjenerøse, og at dette fører til at verken norskfødte eller innvandrere gidder å arbeide. Ifølge Hustad må strømmen av nye uføretrygdede erstattes av stadig nye arbeidsinnvandrere, som igjen uføretrygdes. Spådommen er at Norge vil gå konkurs, fordi altfor mange lever av penger fra staten, og medisinen som foreskrives er kraftige kutt i bruken av oljepenger og i trygdebudsjettene. Det er imidlertid noen store hull i Hustads analyse. For det første bruker han et tallmateriale til å underbygge diagnosen som er til dels nokså tvilsomt. For det andre later han som det bare finnes én løsning på problemet med tidlig avgang fra arbeidslivet.

I iveren etter å underbygge sin analyse drar Hustad på med en mengde mer eller mindre relevant statistikk. Andelen av BNP som går til syke og uføre er helt klart relevant. I likhet med de aller fleste andre som har uttalt seg om saken mener også Hustad at denne er bekymringsfullt høy. Han kunne kanskje likevel kostet på seg å nevne at uføretrygdede som andel av den voksne befolkningen har vært stabil og faktisk svakt synkende de siste ti år. Derfra beveger Hustad seg over til å skrive om at summen av arbeidede timer i Norge har stått stille i mange år til tross for økt befolkning - og forklarer dette med at vi betaler folk bort fra arbeidslivet.

Dette er åpenbart ikke riktig. Antall personer i arbeidsstyrken har økt støtt og stadig siden den første tilgjengelige arbeidskraftundersøkelsen fra 1972. Gjennomsnittlig arbeidstid per yrkesaktiv har imidlertid gått ned. Dette kompenseres likevel gjennom at Norge de siste 20 år har hatt en eventyrlig produktivitetsvekst per arbeidede time (også når oljeøkonomien holdes utenfor). Sagt på en annen måte: vi jobber færre timer, men er mer effektive de timene vi er på jobb. Vi er altså i stand til å betale for vesentlig mer velferd i dag enn for 30 år siden.

Deretter gyver Hustad løs på skattenivået og offentlig sektor. Han får det til å framstå som at det er de syke og uføretrygdede som har skylda for at skattenivået i Norge økte kraftig fra 1960 til 1980. I denne perioden skjedde omfattende endringer i den norske velferdsmodellen, ikke minst gjennom formidable skattefinansierte utvidelser av det offentlige tjenestetilbudet innen helse og omsorg. Kun et lite mindretall av brukerne av disse tilbudene er uføretrygdede.

Direkte uredelig blir det likevel ikke før Hustad drar med seg alle ansatte i offentlig sektor som eksempel på økningen i «folk som lever av penger fra staten». Det er vanskelig å se for seg at det skulle være noen større trussel mot en bærekraftig økonomi at lønningene til lærere og helsepersonell finansieres via skatt, enn at de finansieres ved direkte betaling. Snarere tvert imot, det er mye som tyder på at offentlige investeringer i utdanning og helse har positiv effekt på den samlede produktiviteten. Lønna til journalist Hustad kommer for øvrig også i betydelig grad fra staten.

Det kan altså diskuteres hvor akutt finansieringsproblemet knyttet til uføretrygding er. Like fullt deler jeg Hustads bekymring for at mange i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet. Jeg er likevel ikke overbevist om at generelle kutt i trygdeordningene er verken beste eller eneste virkemiddel for å redusere overgangen til uføretrygd. Overgangen til uføretrygd er særlig stor blant arbeidstakere med lav utdanning, lav lønn, lav status, liten innflytelse over egen arbeidssituasjon og tunge arbeidsoppgaver, samt hos arbeidstakere som har vært arbeidsledige flere ganger. Økonomiske incentiver har åpenbart betydning, men kunnskapen om hvem som blir uføretrygdet peker også i retning av at uføretrygding kan påvirkes gjennom måten vi regulerer og organiserer arbeidslivet på. I tillegg kan man tenke seg både systemer som vil gi en mer effektiv siling inn i ordningen, og tiltak for å tilbakeføre uføretrygdede til arbeid.

I analysen av arbeidsinnvandring har Hustad og mer venstreorienterte EØS-motstandere mye felles: Fri bevegelse av arbeidskraft er vanskelig å kombinere med store geografiske forskjeller i lønninger og velferdsordninger. Det er likevel lite som tyder på at EØS-vandrerne kommer til Norge på grunn av trygdeordningene: De kommer for å arbeide. Forholdene i de delene av arbeidsmarkedet arbeidsinnvandrerne får innpass i er likevel slik at det kan være grunn til å frykte betydelig overgang til uføretrygd på sikt. Selv voldsomme kutt i uføretrygden vil likevel neppe være effektivt for å stoppe denne strømmen: med en tredjedels norsk uføretrygd kan man leve godt i Litauen. Sannsynligvis vil tiltak for å sikre gode arbeidsvilkår for arbeidsinnvandrerne være mer effektivt - eventuelt å skrote EØS-avtalen, som Hustad jo tar til orde for.

I den norske modellen er arbeidsliv og velferdsordninger nært sammenvevd, blant annet fordi velferdsordningene fungerer som et de facto lønnsgulv. Dramatiske kutt i uføretrygden vil sannsynligvis måtte ledsages av tilsvarende kutt i andre velferdsordninger, for eksempel sosialhjelpen. Dette vil på sikt med stor sannsynlighet presse de laveste lønningene i arbeidsmarkedet nedover. Dermed vil vi bevege oss vekk fra den norske modellen og over mot en samfunnsmodell med et helt annet omfang av fattigdom både i den yrkesaktive og den yrkespassive befolkningen. Det er i dag lite som tyder på at de nordiske modellene er mindre økonomisk bærekraftige enn modeller som preges av større forskjeller, noe som kan gi grunn til å vurdere Hustads oppskrift med en viss skepsis.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.