Farvel, Venstre

VÅR SAGNOMSUSTE liberal-konservative statsminister fra 1905 hadde ikke lagt mange pinner i kors i unionskampen. Men Christian Michelsen eide den praktiske handlekraften som trengtes da bruddet stod for døren. Selv hadde han en agenda som pekte langt ut over unionsoppløsningen. I bind 2 av «Det norske Storting gjennom 150 år» viser Rolf Danielsen hvordan Michelsen allerede nyttårsdag 1903 oppfordret «alle tilhengere av den bestående samfunnsorden, enten de kalte seg Høyre eller Venstre» til å forene seg i en samling mot de radikale venstrefolkene og den gryende arbeiderbevegelsen. Målet hans var å sprenge de sosialradikale ut av Venstre, henvise dem til en bakplass sammen med sosialistene og skape varig flertall for et borgerlig styre i Norge.

Disse tankene klang godt i ørene på høyrefolk. Flere av de konservative lederne hadde på den tiden erkjent at det ikke var råd verken å skape en borgerlig samling eller å bygge opp et stabilt alternativ til Venstre, så lenge partiet førte kampen for selvstendigheten alene og rev med seg velgerne med den nasjonale appellen. Saken måtte vris ut av hendene på Venstre. Høyre fikk slutte seg til arbeidet for norsk utenriksstyre. Man måtte ganske enkelt få unionskampen av veien, slik at det ble mulig å samle norske velgere om andre politiske oppgaver enn den. Det ville åpne for en politisk samling som nøytraliserte hva Høyres formann kalte «den radikalsosialistiske politikk».

CHRISTIAN MICHELSEN mislikte «partiuvesenet»; han var i bunn og grunn motstander av parlamentarismen. Idealet hans var en sterk regjering ledet av menn som ham selv. Han regnet nok med at man fortsatt måtte slite med partier, men etter unionsoppløsningen forestilte han seg at de etter hvert ville «vokse naturlig fram av folkets eget behov» (Partiene hadde altså ikke gjort det før?). Det hadde ingen hast. Michelsen tilbød landet å dra fortsatt nytte av tjenestene fra den samlingsregjeringen han selv ledet, «som på en så lykkelig måte gjennomførte Norges fulle selvstendighet».

Han tok feil. Venstres oppslutning var ikke bare avhengig av selvstendighetskampen. Den radikaliseringen de konservative advarte mot, hadde allerede gitt partiet en ny arena å mobilisere på. I løpet av nittiårene hadde Venstre startet arbeidet for flere saker som ga partiet mer folkelig appell, slik som alminnelig stemmerett, statsskatt, alderstrygd for arbeidsfolk og straff for arbeidsgivere som øvde politisk press mot de ansatte. Stortingsvalget i 1906 ble riktignok uvanlig uklart. Mange steder visste ikke velgerne hva kandidatene stod for - Venstre, Høyre, tillit til Michelsen eller hva. Men 76 av de 123 valgte representantene meldte seg inn i Stortingets Venstreforening. Det var i hvert fall ikke noe tydelig tillitsvotum til statsministeren.

LIKEVEL VAR bildet uoversiktlig. Klare politiske linjer fikk vi først da Venstre i 1908 ble konsolidert på radikalt grunnlag under Gunnar Knudsens ledelse. De sosialradikale ble ikke sprengt ut. Det var de moderate som forlot partiet. Nå kunne Venstre utvikle et radikalt arbeidsprogram som svarte til en ny tid med rask industrialisering og økte kapitalbevegelser. Konsesjonslovene ble kjernepunktet i fornyelsen. I første omgang var oppgaven å hindre at den politiske frigjøringen ble avløst av økonomisk avhengighet når utenlandske kapitaleiere slo kloen i norske naturressurser. I neste omgang ble konsesjonskravet også stilt til norske borgere. Enten eierne var utlendinger eller norske, måtte vi sørge for at det ikke oppstod maktkonsentrasjoner som truet allmenne interesser eller svekket mangfoldet i bygdesamfunnet.

Konsesjonslovene innebar at ingen fikk rådighet over store vannkraft-, bergverk- eller jordeiendommer uten et offentlig løyve som fastsatte presise vilkår, blant dem hjemfallsrett til staten. I «Venstres hundre år» skriver Trond Nordby at med dette definerte Venstre seg som «et parti for grupper som ønsket å kontrollere industrireisingen, kapitaldannelsene og konsentrasjonen av eiendom Ved valg av styringsmidler gikk også partiet i bresjen for overgangen fra den liberalistiske stat til den moderne intervensjonsstaten». I mellomkrigsårene skulle det bli Arbeiderpartiet som førte denne linjen videre og med Jens Arup Seips ord «viste Venstres meningers mot».

KRITIKKEN SATTE inn. Michelsen talte hånlig om tilhengere av «den hel- eller halv-sosialistiske samfunnsbetraktning», og hans meningsfeller omtalte Venstres pengekrevende politikk som «statssosialisme». I «Venstre i Norge» forteller Bernt A. Nissen at Venstre også ble beskyldt for å ville avskaffe eiendomsretten, ta odelsretten fra bøndene og oppheve ekteskapet, noe som vel var litt overdrevet..

Hundre år er gått. Det partiet som en gang hadde 76 av 123 stortingsrepresentanter, har i dag 2 av 165. Nå er det ingen god innvending at et parti er lite, så sant det står for vesentlige saker. Men også på det området er endringene dramatiske. De nåværende lederne vil selvfølgelig si at verden har endret seg; det trengs en annen politikk. Andre, som i likhet med meg kjenner slektskap med Venstres gamle radikalisme, vil svare at i dag møter samfunnet tvert imot utfordringer som minner om datidens. Vi trenger på nytt statlig styring.

MEN DET PARTIET som en gang innledet de første offentlige helsetiltakene, deltar nå i en regjering som privatiserer en stor del av helsetjenestene.

Det partiet som søkte å bevare sentrale naturverdier i norske hender, er nå med i en regjering som gir fritt løp for utenlandsk kapital.

Det partiet som søkte å gjøre sentrale økonomiske virksomheter til fellesskapets eie, er nå med på å gi markedet styringen.

Jeg vet at vi er bundet av internasjonale regler som beskjærer norsk handlefrihet på noen av disse områdene. Men jeg har ikke sett tegn til at regjeringen engasjerer seg i et internasjonalt arbeid for å forbedre reglene. Den lar det skure.

Gunnar Knudsens gamle parti har skiftet side. Neppe noen ville skjelle dagens Venstre ut for å være «halvsosialistisk». Derimot har partiets partnere tatt til med å kalle den rød-grønne opposisjonen for «sosialister». Om koalisjonen ikke har høstet andre erfaringer, har den i hvert fall tatt vare på noen av fy-ordene fra fortiden.

Men partiformann Sponheim kan i det minste vise til en seier. Han har klart å gjennomføre det som mislyktes for Christian Michelsen. Det har lykkes ham å bringe Venstre inn i den borgerlige samlingen. Nå kan han på nytt be velgerne stemme Venstre i forventningen om at det gir den beste garantien for fortsatt høyrestyre.