Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

- Fascinasjon for det ukjente

- Mondo-filmene dukket for mitt vedkommende opp mens jeg samlet på skrekkfilmer mot slutten av 1980-tallet. De ble høyt verdsatt i det samme miljøet, sier Jan Bruun, typograf i Dagbladet og innleder på Cinemateket under kveldens visning av «Mondo Cane».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Mondo-filmene hadde et enormt marked, kanskje fordi de tilfredsstilte grunnleggende menneskelige trekk som kikkermentalitet, nysgjerrighet og fascinasjon for det ukjente. Da filmene dukket opp, hadde de færreste tv. Folk reiste sjelden utenlands. Mange leste National Geographic og annonser for undertøy for å se lettkledde kvinner. Disse filmene dro folk med inn i stammesamfunn og prostitusjonsmiljøer på fjerne steder og inneholder faktisk historiske opptak av en viss verdi.

- Men mye er også iscenesatt?

- Etter hvert som bølgen rullet, ble det vanskeligere og vanskeligere å skille snørr og bart. Innslagene spente fra det totalt ekte til den rene svindel. Den første filmen er den mest vellagde. Siden ble det verre. Etter at pornoen ble frigitt i mange land på 1970-tallet, ble det uinteressant med jenter i bastskjørt og bar overkropp. Man måtte bryte andre tabuer, for eksempel døden, som i «Faces of Death» én og to.

- Lever sjangeren i vår tid?

- I dag kan du se denne typen innslag på tv til daglig. I hjemmevideoens tidsalder er det omtrent ikke den katastrofe eller sensasjon som det ikke fins levende bilder av.

Hele Norges coronakart