Den opptattheten genererer også historier, men de løper i et roligere leie, og de er i høyere grad underlagt én samlende idé, nemlig at skriften besitter en magisk kraft, og at verden lar seg endre ved hjelp av en ny skrift, basert på et nytt alfabet som består, ikke av nye bokstaver, men av nye skrifttyper.

Det siste lyder mysteriøst, det er det også, og det er et åpent spørsmål om ikke teksten til slutt dementerer sin egen hypotese selv om den framføres, på sedvanlig Kjærstad-vis, med mange sinnrike og fantasifulle eksempler og med referanser til myter og praksis i eldre kulturer, denne gang framfor alt den egyptiske.

Gjøre det umulige

Nå er det ikke forfatteren selv, men hans kvinnelige hovedperson som framsetter denne hypotesen. Det er beretningen om et skjellsettende år i hennes liv som er romanen. Det er hun som skriver, og som er besatt av tanken om å skape et nytt alfabet. Til grunn for denne ligger en idé om å gjøre det umulige.

Etter å ha studert grafisk design har hun fått seg jobb i et reklamebyrå samtidig som hun arbeider på sitt store livsprosjekt, og det er nå hun møter Mannen i sitt liv, et møte som setter hennes ideer på en alvorlig prøve. Han er en Forteller, og hennes fascinasjon for Skriften synes i første omgang å harmonere med hans begjær etter å fortelle. En dyp samforstand oppstår, som søkes forklart i forestillingen om at det fins en forbindelse mellom skrift og kjærlighet, at det å elske er en måte å la seg bli beskrevet eller skrive seg selv fram på. Det er dette tittelen henspiller på, ikke tegn på kjærlighet, men tegn til kjærlighet, tegn som fører til kjærlighet. Og det er nettopp som et resultat av denne tegnenes og skriftens livgivende flamme at kjærligheten oppstår i Kjærstads roman.