Fascinasjon for skrift

Tidlig på 90-tallet var det Fortellingen som opptok Kjærstad. Ut av dette sprang Wergeland-triologiens kaskade av historier. I «Tegn til kjærlighet er det Skriften som opptar ham.

Den opptattheten genererer også historier, men de løper i et roligere leie, og de er i høyere grad underlagt én samlende idé, nemlig at skriften besitter en magisk kraft, og at verden lar seg endre ved hjelp av en ny skrift, basert på et nytt alfabet som består, ikke av nye bokstaver, men av nye skrifttyper.

Det siste lyder mysteriøst, det er det også, og det er et åpent spørsmål om ikke teksten til slutt dementerer sin egen hypotese selv om den framføres, på sedvanlig Kjærstad-vis, med mange sinnrike og fantasifulle eksempler og med referanser til myter og praksis i eldre kulturer, denne gang framfor alt den egyptiske.

Gjøre det umulige

Nå er det ikke forfatteren selv, men hans kvinnelige hovedperson som framsetter denne hypotesen. Det er beretningen om et skjellsettende år i hennes liv som er romanen. Det er hun som skriver, og som er besatt av tanken om å skape et nytt alfabet. Til grunn for denne ligger en idé om å gjøre det umulige.

Etter å ha studert grafisk design har hun fått seg jobb i et reklamebyrå samtidig som hun arbeider på sitt store livsprosjekt, og det er nå hun møter Mannen i sitt liv, et møte som setter hennes ideer på en alvorlig prøve. Han er en Forteller, og hennes fascinasjon for Skriften synes i første omgang å harmonere med hans begjær etter å fortelle. En dyp samforstand oppstår, som søkes forklart i forestillingen om at det fins en forbindelse mellom skrift og kjærlighet, at det å elske er en måte å la seg bli beskrevet eller skrive seg selv fram på. Det er dette tittelen henspiller på, ikke tegn på kjærlighet, men tegn til kjærlighet, tegn som fører til kjærlighet. Og det er nettopp som et resultat av denne tegnenes og skriftens livgivende flamme at kjærligheten oppstår i Kjærstads roman.

På kollisjonskurs

Men på dunkelt vis havner fortelleren og skriftmagikeren på kollisjonskurs. Han leter etter en historie, men oppdager at det er et menneske han leter etter. Hun innser at bak hennes jakt på et nytt alfabet skjuler det seg et ønske om å møte et menneske ansikt til ansikt. Hvis denne innsikt mangler, kan fortellingen lede på avveier, og fascinasjonen for skriften stille seg i veien for det egentlige mål.

Det er det som delvis skjer, og her kjenner vi igjen et av ledemotivene i Wergeland-trilogien. I det hele trekkes det mange linjer til tidligere Kjærstad-romaner. Tydeligst er tilknytningen til «Det store eventyret». Her ble kunnskapstørst og kjærlighetstørst, koblet sammen i den doble søken etter å løse et eventyrs og en kvinnes gåte. Nå kobles fascinasjonen av skrift sammen med lengsel etter å gå opp i et altoppslukende kjærlighetsforhold.

En sterk prestasjon

Skrift og fortelling er ikke nye størrelser i Kjærstads forfatterskap. Men noe grunnleggende nytt i årets roman er forsøket på å sammentenke disse to størrelsene.

Vanligvis oppfatter vi fortellingen som det dynamiske element i en tekst. «Tegn på kjærlighet» utgjør et storstilt forsøk på å dynamisere skriften gjennom den utopiske idé om språklige tegn som når helt inn til hjertet av leserens imaginasjon.

For meg består romanens grunnproblem i at den ikke makter å utføre den formidlingsoppgave den har satt seg fore å gjennomføre.

Alle besvergelser av skriftens alkymistiske muligheter for å trekke det evige ut av det hverdagslige til tross (og dem er det mange av), makter ikke teksten å utføre dette kunststykke. Tvert imot virker det som om den til slutt spenner beina under seg selv.

Det kan ikke ha vært lett å stable seg på beina etter den kraftprøven som Wergeland-trilogien var, og heller ikke å få summet seg etter all viraken som den førte med seg. Dette tatt i betraktning er «Tegn til kjærlighet» en sterk prestasjon. Det samme oppkomme av fortellerglede finner vi likevel ikke - selv om Kjærstad stedvis slår seg løs.

Skriftteoretikeren og skriftmagikeren har gått seirende ut av duellen med fortelleren - til skade for tekstens fascinasjonskraft.