STRENGE KRAV: Andreas Nørstrud får mange frierbrev, men stiller strenge krav: - Hvis jeg møte ei jente med erfaring fra en annen mann, vil jeg føle at hun tilhører ham, sier han i et intervju med Dagbladet. Foto: Lars Eivind Bones
STRENGE KRAV: Andreas Nørstrud får mange frierbrev, men stiller strenge krav: - Hvis jeg møte ei jente med erfaring fra en annen mann, vil jeg føle at hun tilhører ham, sier han i et intervju med Dagbladet. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Fascinasjonen for det reaksjonære

Homofili er motbydelig, kvinner skal tuktes og demokrati er suspekt. Sier interessen for «ekstrem-Andreas» fra Farmen noe om samtida?

Andreas Nørstrud (28), småbruker og gårdshjelp fra Tuddal i Telemark har skapt bølger i Norge denne høsten. For TV2 har han vært en gullkalv - hans kontroversielle synspunkter og nesten usannsynlige reaksjonære karakter trekkes fram av ekspertene som en av de viktigste grunnene til at seerne har sittet limt fast foran «Farmen».

Her er et lite sammendrag av hans framtidsvisjon: Han ønsker seg et eget samfunn, der folk tar vare på den gamle gårdskulturen og den kristne kulturarven. Han vil gjerne være slave, og mener klassisk slaveri kan gi lykke. Riktignok vil han ha en sjefsrolle som far og familiemann, for han trives med å stå under noen - bare ikke en kvinne. Demokratiet har ingen plass i hans visjon - han er kritisk til å stemme og til demokratiet i seg selv. Riktignok sier han at han ikke vil forandre et helt land, bare gi et alternativ til det moderne livet. Det er knapt en formildende omtendighet, med mindre du mener at en Knutby-sekt har en naturlig plass i samfunnet.

Farmen-Andreas synes det er «unyansert og drøyt» å sammenlikne ham med Anders Behring Breivik. Han har rett i det første. For det er snakk om nyanser. I likhet med Breivik har hans tanker og ideer røtter i oksidentalismen, som Aage Borchgrevink skriver om i 22. juli-boka «En norsk tragedie». Oksidentalisten hater den sjelløse byen, raseblanding og feminiserte menn. Han hater den mekaniske vestlige fornuften, og den sekulære rasjonaliteten som innebærer et farvel til Gud, familie og nasjonalstat. Nørstrud har også noe til felles med Osama Bin Laden. For i oksidentalismen møtes tilsynelatende ytterligheter som radikal islam og Breiviks form for anti-islamisme og «kulturkonservatisme».

Den framtredende anti-feminismen er gjennomgående - satt komisk på spissen når Andreas Nørstrud i ukebladet Her og Nå peker ut bilder av kronprinsesse Mette-Marit hvor hun er kledd «usømmelig». Den svenske professoren Mattias Gardell, som vitnet i 22. juli-rettssaken, påpeker at det er en nær sammenheng mellom anti-feminisme og fremmedfrykt. Det dreier seg om en forestilling om at det finnes en opprinnelig, naturgitt orden. En virkelig virkelighet der menn er fra Mars og kvinner fra Venus, der harmonien i samfunnet er avhengig av denne biologiske eller gudegitte balansen. Andreas Nørstrud og han eventuelle meningsfeller vil ikke akseptere at virkeligheten er relativ og mangefasettert. Om han ikke er en Anders Behring Breivik, er han i alle fall en slags folkelig, uskolert variant av Asle Toje - eller som et Facebook-Høyre uten internett.

Freak-faktoren er nok en viktig forklaring på hvorfor tv-seerne blir så fascinert av den reaksjonære småbrukeren. Men hvilken type freak vi interesserer oss for forteller også litt om oss selv. Det er nok noen som er delvis enig i noe av det han sier, som synes det er et eller annet befriende ved holdningen hans. Men jeg tror også mange i det norske samfunnet - etter 22. juli - har en tørst etter å forstå logikken bak denne ekstremismen. En hvit, tilsynelatende normal gutt som trasker rundt blant oss i 2012 og mener at utroskap burde straffes av staten.

Farmen-Andreas er en mann som bærer på farlige ideer, men TV2 skal ha honnør for at de viser ham fram. For gjennom sin bortimot karikerte framstilling av reaksjonære tanker, blir han som en parodi på seg selv - og en parodi på en strømning i tida. Farmen-Andreas avkler det reaksjonære slik at det blir åpenbart for de fleste hva det egentlig er: gammeldags, og fullstendig irrelevant i dagens samfunn.