Fascinerende bokstavlek

Man kan velge å avfeie den som en sær spøk. Men i dette tilfellet tror jeg ikke det er klokt valgt.

Boka er nemlig ikke bare sær, den er også gåtefull. Gir man seg over til den, viser den seg åpen overfor forbløffende mange innfallsvinkler. Under lesningen griper man seg stadig i å reflektere over tekstens iboende meningspotensial og ikke minst over dens intensjonalitet : Hva hensikten er, og hvilke realiseringsmuligheter teksten peker hen mot.

97 år

To ting slår en først i øynene: språkformen og jeg-personens alder. Med sine 97 år må sannsynligvis den dagbokskrivende von Baader være den eldste jeg-forteller i norsk litteratur. At teksten er formidlet i et dansk-norsk skriftspråk som så vidt jeg kan bedømme svarer til rettskrivningsformen av 1907, er også et særsyn. Dette er begrunnet ved at hovedpersonen er en østerriksk immigrant med dansk mor som kom til landet i begynnelsen av århundret, og som derfor har hatt problemer med de skiftende språkformene. Begge de to fortellergrepene har en underliggjørende effekt. Dagboka stammer nemlig fra 1986. Det arkaiske språket er m.a.o. ikke valgt for å skape tidskoloritt, men for ytterligere å understreke den usamtidighet i forhold til dagens samfunn som oldingperspektivet gir.

Dette er teknikker som ofte anvendes for å se samtid og samfunn i et annet lys - gjerne ut fra en satirisk eller kritisk intensjon. En slik intensjon synes også Norheim å ha hatt når han f.eks. lar von Baader kommentere diverse forhold i vår moderne kultur, fra den måten vi takler (bil)ulykker på («Regelen i de moderne Samfund, er at Ulykken og Tilintetgjørelsen, saavel i ideologisk som i teknisk henseende sorterer under Bivirkningerne), til innredningen av T-banestasjonene («Betonvæggene var beklædt med blaa, grønne og røde Plastplader, og fik den (dvs. stasjonen) til at ligne en Katakombe, der var restaureret af Mac Donalds.»)

Metafiksjon

Men det er ikke her tekstens tyngdepunkt ligger. Det er helt andre ting som opptar hovedpersonen langt mer. Er det en slags oldingtilværelsens fenomenologi eller en geriatriens psykologi forfatteren søker å framstille, uttrykt gjennom hovedpersonens refleksjoner over tilværelsens mangehånde tilskikkelser gjennom et langt liv - livet sett fra gravens rand, sett ut fra en person som er gått ut av sirkulasjon (som det heter), og dermed sett i et annet og mer avklart lys enn når man snurrer rundt i tilværelsens travle hjul?

Jo, teksten legger da også opp til en slik lesemåte. Men heller ikke det synes å være hovedsaken. På ett vis likner von Baader eldre, oppegående mennesker flest der han rusler stille og rolig omkring i Oslos gater, gjør sine beskjedne innkjøp, sitter tenksom over kaffekoppen på sine stamkafeer, osv. Men på to avgjørende vis skiller han seg ut. Han stjeler bøker! - ikke av nød, men av lyst. Og om natta drømmer han om bokstaver! Og det er nettopp i disse «bokstavdrømmene» tekstens tyngdepunkt ligger. Både tyveriene og drømmene tyder på at det er skriften og skrifttegnenes inngripen i våre liv som er tekstens hovedanliggende. Man har lenge talt om en skrifttematisk diktning. Norheim introduserer en ny litterær form, en bokstavtematisk diktning, en alfabetisk metafiksjon.

Besjeles

Bokstavdrømmene er av en særlig art. Ikke bare besjeles bokstavene, tillegges egenskaper (de kan f.eks. være «bløde» eller «resolutt-aggressive»), valører, farger og en substans som gjør dem til bærere av følelser og ideer og forlener dem med en særlig atmosfære (fra ø-en utgår det en tyktflytende, fiolett væske, bokstaven h har en damp- eller skoddeaktig konsistens, osv.), men de inngår også i et samspill med de menneskene som opptrer. Bokstaver og mennesker befinner seg så å si på samme nivå i den drømmendes bevissthet.

Man kunne derfor forestille seg en lesemåte ut fra hvilken teksten oppfattes som en tematisering av selve metafordannelsen, som en refleksjon over de mentale prosessene som ligger til grunn for etableringen av språklige metaforer - som tyvegods og som underliggjøringsgrep. Hvilken sammenheng denne tematikken står i til de øvrige tematiske nivåer kan man dernest spørre seg om, og svarene gir seg ikke umiddelbart. Kanskje kunne man si at spenningsforholdet mellom det moderne samfunn som den spinkle handlingen utspiller seg i, og det gammelmannsblikk som det blir sett på med, er analogt med og på subtilt vis synliggjør metafordannelsen - og vice versa?

Uansett er det tale om en bokstavlek med perspektiver utover det rene fiksfakseri, som det heller ikke skal underslås at teksten er belemret med - dvs. at det dreier seg om en debut mer løfterik enn den gjennomsnittlige fra en ung forfatter som ikke dyrker særheten for særhetens egen skyld, men for å opplate lesernes øyne for sammenhenger vi til daglig er blinde for.