Fascinerende frue

Ibsenfestivalen tok seg opp på fredag med en forfriskende og vital utgave av «Fruen fra havet»

At betingelsen og forutsetningen for den ekte kjærligheten er at partene får velge hverandre på et helt fritt og selvstendig grunnlag, står for de fleste som en innlysende sannhet i dag. Men er det like opplagt hvorfor det frie valg er en forutsetning for den ekte kjærligheten? Renskårent, moderne og meget velspilt drama om kjærligheten og det frie valg.

Løfter festivalen

Problemstillingen interesserte Ibsen i «Fruen fra havet». Det er tydelig at den også har interessert hans danske regissør på Ibsenfestivalen, Peter Langdal. Kanskje ikke så rart, i og med at problemstillingen er vel så mye dansk som den er ibsensk og universell. Det frie valget doktor Wangel til slutt i dette kjærlighets- og ekteskapsdramaet lar sin andre hustru, Ellida, foreta, er hva den danske filosofen Søren Kierkegaard kaller «det etiske valg». Nettopp Kierkegaard hadde Ibsen studert nøye da han skrev «Fruen fra havet» mot slutten av 1880-årene. Skal et menneske kunne foreta et livsvalg som forplikter, må både en ytre og en indre frihet være til stede. Det må kunne velge fritt for så vel andres ytre tvang og føringer, som for egne, indre irrasjonelle bindinger. Premieren på «Fruen fra havet» på amfiscenen på fredag løftet Ibsenfestivalen dit den skal være. Til nivået av gjennomarbeidete og gjennomtenkte oppsetninger som forankrer sin innpakning og oppdatering i Ibsens egen tekst.

«Fruen fra havet» er blitt teater meget moderne i sitt uttrykk, friskt og konsekvent regissert, passe krydret med humor, dempet galskap og underfundige paradokser og, ikke minst, med et ensemble som ikke bare passer til rollene de er tildelt, men som til de grader tilføyer en ny vitalitet til Ibsens skikkelser.

Dyktig Holmen

Det mest spennende er den forandringen og utviklingen skuespillerne lar sine rollefigurer få gjennomløpe i stykket. De første aktene er et vidunderlig speil av livet selv, med dets konflikter, overflatiskheter, uro og mange underliggende motiver. Så å si alle på scenen gjennomløper en modnings- og erkjennelsesprosess i løpet av oppsetningens tre timer.

Det gjelder vel så meget Ellida Wangels to stedøtre, Bolette og Hilde, som Andrine Sæther og Laila Goody utvikler fra trumpete og utspekulerte erteris til løsrevne unge, kvinner, som fru Ellida selv, levendegjort med dybde og mange fine nyanser av Kjersti Holmen.

Hun spiller Ellida så det er en nytelse å se på. Hun er skåret av et annet stoff enn den naturmytiske havfrue som Ellida ofte er framstilt som.

Kjersti Holmens Ellida er en moderne kvinne det lar seg gjøre å gjenkjenne seg i, med hennes lengsel og fortidige traumer. Og doktor Wangel, kanskje den mest sympatiske av Ibsens mannsfigurer, er utformet med stor varme og sympati, og gjort til en forståelsesfull ektemann av Per Jansen.

På kanten

Oppsetningen er ikke fullkommen. Den beveger seg enkelte ganger på kanten av hva den selv kan tåle. Sluttsekvensene, hvor ekteparet Wangel renser seg selv under baderomsdusjer i hver sin ende av den nakne plattformscenen scenograf Karin Betz har plassert midt på amfi med publikum på begge sider, bikker nær over i det overtydelige.

Det er enkeltscener som blir for sterke og melodramatiske.

Og det regimessig vanskelige opptrinnet med Ellidas ungdomskjæreste, den fremmedes (Stig Henrik Hoff) tilbakekomst, har Peter Langdal latt få utspille seg for konkret til at det blir gåtefullt. Når Hoff halter rundt på scenen som en gammel, usympatisk og svartkledd sjøulk skjønner man ikke at Ellida ett sekund kan være i tvil om hvem hun skal velge.

Men likevel er det en oppsetning som betar og fascinerer. Det spilles bra i smårollene, Trond Brænne som overlærer Arnholm, og dessuten er nykommeren på National, Anders T. Andersen som billedhogger Lyngstrand, et meget positivt bekjentskap. Og når Morten M. Faldaas som kunstmaler, danselærer m.m. Ballested, lukker sagaen om Ellida Wangels valg, har vi fått demonstrert at det ikke er kunsten som etteraper livet. Men livet som etterlikner kunsten.