Fascinerende mordkavalkade

Erling Sandmos innforlivede og sterkt engasjerte reise i norsk 1600-tallshistorie fortjener å bli kjent av et større lesende publikum.

I februar 1633 ble jærbuen Ivar Rasmussen dømt for mord i Strömstad. Egentlig skulle han ha fått dødsdom, men dommeren dømte ham til å bli bøddel i stedet, en jobb det var uhyre vanskelig å rekruttere noen til på grunn av den æreløshet som fulgte med et slikt verv. Men vel etablert i sin bøddelstilling på Jæren, kom Ivar i strid med bonden Tollef om en ødegård som Tollef brukte, men som Ivar gjorde krav på på grunn av noen penger Tollef skyldte ham. En annen bonde var vitne til at Ivar brukte sterke ord i krangelen med Tollef. Ivar hadde blant annet sagt at «dersom du ikke nå tier, så skal jeg slå hodet i stykker på deg så hjernen tyter ut på bakken, og jeg skal rive tungen og leveren ut på deg».

Varslet mord

En dag høsten 1634 var Ivar på vei inn til Stavanger i embetets ærend. Han la da veien først innom gården til en bonde ved navn Anders, deretter stakk han innom bonden Asgaut, og til slutt var han som snarest innom Torstein sagmester. Ivar fortalte dem alle tre, rett nok på ulike måter, at det nok ikke ble bra før han fikk slått i hjel Tollef.

Til slutt traff bøddelen Tollef i skogen ved siden av noen stokker som Ivar hadde latt hogge i Tollefs skog. «Hvorfor hogger du i min skog?» sier Tollef. «Jeg skal beholde gården og gi deg en djevel,» svarte Ivar og bøyde seg ned for å gripe øksa som lå ved siden av tømmerstokkene. Men Tollef var raskere, grep øksa og slo Ivar «i hodet så han døde straks».

Hva er vold?

Saken som i ettertid ble reist mot Tollef, endte med at han ble frikjent for å ha handlet i nødverge. Både selve historien og dommernes versjon av den under rettssaken, viser i dramaturgi, mennesketegning og framstillingsmåte et klart slektskap med eventyrsjangeren. Vår versjon er selvsagt sterkt forkortet og forenklet. I historikeren Erling Sandmos bok «Voldssamfunnets undergang» er den derimot ikke bare fullstendig gjengitt. Her danner den, sammen med en rekke andre volds- og drapssaker fra Jæren og Dalane og fra Solør og Østerdalen, et utgangspunkt for en fascinerende refleksjon omkring voldens vesen på 1600-tallet.

Boka er en omarbeidelse av et doktorgradsarbeid, og handler på den ene siden om samfunnets disiplinering og voldens tilbakegang på 1600-tallet. Dette skjedde etter hvert som et mer finmasket adminstrativt apparat ble trukket ut over norske bygdelag og en mer våken kontroll kunne etableres.

Men boka søker også ut fra et kulturrelativistisk perspektiv å fange inn 1600-tallsmenneskenes oppfatning av vold og drap, knyttet til nøkkelbegreper som ære og vennskap. I likhet med voldsbegrepet hadde også disse begrepene et annet innhold den gang enn i dag.

Hvem drepte han?

I tillegg gjennomgår Sandmo grundig de ulike historiske skoler som har søkt å ta rede på de holdningsmessige og kulturhistoriske aspekter ved historien. Både den franske Anales-skolen og Norbert Elias' sivilisasjonsteori er analysert med behørige motforestillinger, og norske klassikere innen den historiske voldsanalysen som Sverre Steen, Jørn Sandnes og Hans Eyvind Næss trekkes inn med den respekt som disse nestorer fortjener.

I vårt ganske tilfeldig valgte eksempel fra Sandmos kriminalhistoriske odyssé hevder forfatteren at det viktigste spørsmål som saken reiser, er spørsmålet: Hva er et drap? Selvfølgleig har Tollef drept en mann. Men spørsmålet er: Hvem har han drept? Og her er svaret viktig, mener Sandmo. For Tollef har drept en æreløs, en overflødig skalk, en tidligere dømt og straffet, en som utøver et skamløst yrke. Dermed er ikke Tollef en drapsman i samme forstand som han ville ha vært om det var en annen, f.eks. en ærlig bonde eller en lagmann, han hadde slått med øksehammeren.

Definisjonen av et drap er med andre ord avhengig av hvem du slår i hjel! Dette - og ikke selvforsvaret - er det viktigste poenget i kjennelsen, mener Sandmo.

Tilgivelse

Ved slike detaljstudier trenger forfatteren dypt ned i lag av menneskelige holdninger som tidligere har vært ukjent for historikerne. En del av funnene kjenner vi igjen fra tidligere undersøkelser: Drap forekom gjerne ved drikk og svir, ofte i forbindelser med spill og/eller ærekrenkelser. Nære slektninger var gjerne involvert. Men Sandmos hovedtese om at drap på tidlig 1600-tall ikke kan defineres kategorisk og absolutt som en ikke-legitimert avliving, er et nytt og originalt grep.

I stedet påviser Sandmo at drap er en handling som er avhengig av omstendighetene rundt avlivingen, av offerets status, av sammensetningen av de personer som er involvert. Han greier med belegg i kildene å underbygge sin teori på en overbevisende måte.

Sandmo berører i tillegg en rekke emner og innfallsvinkler som til sammen utdyper og beriker vårt bilde av 1600-tallsmenneskenes oppfatninger og forestillinger. I tillegg til dette skriver han uvanlig friskt og levende, og går dermed inn i en god norsk historietradisjon som fremdeles har mange utøvere.