Fascinerende om 1700-tallet

For mange historieinteresserte mennesker står 1700-tallet fram som et særlig spennende sekel. Det var nettopp i det hundreåret moderniteten fikk sitt gjennombrudd i Europa. Man gikk ikke lenger til antikkens nedarvede sannheter for å bli vis. Man gikk i økende grad til materien.

Romanen «Flukten fra kirsebærtreet» av den unge britiske debutanten Andrew Miller henter sin handling fra dette århundret, ja, mer enn som så: «Flukten fra kirsebærtreet» er i mangt en roman om 1700-tallet. Mye av århundrets tragedie og triumf er å gjenfinne i Millers hovedperson, den fremragende legen James Dyer: «Vi er født for sent og for tidlig - mellom den gamle verdens hemmelige kunster og den kommende tidsalders oppdagelser,» sier han.

På dette avklarte tidspunkt i sitt liv er Dyer selv nådd fram til noe nær komplett erkjennelse, etter en turbulent og problematisk fortid. Han ble unnfanget i løyndom en iskald vinternatt, og vokste opp som en slags bytting i en relativt veletablert bondefamilie. Gutten var ute av stand til å føle, både fysisk og mentalt. Ingen smerte bet på ham, man kunne brenne ham, slå ham og stikke ham uten at han merket noe. Og han var følelsesløs overfor andre. Innlevelse, medlidenhet, alt det som adler mennesket, var fraværende hos ham. «En psykopat» ville man sannsynligvis kalt ham i dag.

Legekunst

Furnert med disse styrkene og manglene beveger unge James Dyer seg ut i verden. Etter hvert blir han en framtredende kirurg, og i skildringen av Dyers legekunst får Miller fram mye av 1700-tallets djervhet og oppdagelsestrang, samt den nyvunne troen på at handling nytter. Mennesket var ikke lenger ubetinget utlevert til en lunefull og uforutsigbar gud. Dyer redder en fødende kvinne og hennes barn ved å skjære barnet ut av morens liv. Han opererer pasienter for gallestein. Han gir lise, håp og liv. Men han gjør det ikke ut fra ønsket om å hjelpe. Det er en blanding av grådighet og nysgjerrighet som driver ham.

Rundt ham befinner det seg et rikt og spennende persongalleri. Fremst er pastoren Julius Lestrade, som i mangt spiller rollen som Dyers kronikør. På sitt vis er også presten et «moderne» menneske. I opplysningstidas ånd åpner han for tvilen og tvisynet i seg, og tillater seg til og med å tvile på Guds eksistens. Samtidig besitter han all den nestekjærligheten James Dyer mangler.

Heks

1700-tallet var en brytningens epoke. Den gryende moderniteten konfronterte nedarvede forestillinger. For riktig å understreke dette perspektivet lar Miller oss møte Mary, en vaskeekte heks. Lestrade og Dyer berger henne unna en gruppe forfølgere på en iskald reise mellom Riga og St. Petersburg, og tar henne med til England. Hun blir Dyers ødelegger og frelser. Hun fjerner hans usynlige rustning, slik at han, som andre, kan føle smerte, og hun gir ham evnen til innlevelse.

Dermed blir han gal, og ender i dårekista. Men når tida er moden, er det også hun som leder ham ut derfra.

Språklig er det noe nær en nytelse å lese denne boka. Uten at det virker forfengelig og maniert, kler Miller romanen sin i en språkdrakt som nettopp hensetter en til 1700-tallet. Til alt overmål er romanen glimrende oversatt. Dag Heyerdahl Larsens lojalitet mot forfatterens ambisjoner, samt hans evne til å finne sjeldne og derfor friske norske ord, er forbilledlig.