Fascinerende!

Da Roald Amundsen gikk i en kald grav, var det som sviker og narr. Dokumentaren om denne største av alle norske polhelter er både fascinerende og imponerende.

Selv den som er kraftig lei beretninger om barske menns baksing i isødet, og vi blir jo aldri ferdig med dem, kan trygt se denne filmen. Den presenterer langt fra et glansbilde av denne verdens første erobrer av Sydpolen. Så er den da også basert på Tor Bomann-Larsens både kritiske og kritikerroste biografi. Av hans stoff har Stig Andersen og Kenny Sanders nennsomt sydd sammen en spennende historie.

Først og fremst er det samlet en anselig mengde gamle filmopptak og bilder. Bare i liten grad er dramatiseringer tatt i bruk for å hjelpe fortellingen framover. Det kan diskuteres om de i det hele tatt er nødvendige, men de er så diskret at det autentiske preget aldri forstyrres.

Fast fortellergrep

Alle filmklippene er i seg selv morsomme å se på. For eksempel er bildene av luftskipet Norge, et absurd byggesett av en doning, rent fjetrende å skue. Men regissørene har villet noe med alt materialet og tar fra første stund et fast grep om historien.

Den handler om en mann som først og fremst ville bli oppdaget selv _ heller enn å oppdage verden. Om Roald Amundsens bragder ikke blir trukket i tvil, så dreier det seg her først og fremst om hans mange, andre egenskaper. De var ikke gode.

Arrogant kyniker

Helten svek sine kvinner, sin bror og ikke minst to adoptivbarn, som han sporenstreks sendte tilbake til Sibir, da det Amundsen kalte «et eksperiment» var over. Det tegnes et bilde av en arrogant kyniker, kanskje mistet han alt gangsyn og all selvinnsikt mot slutten.

Bjørn Floberg har polfarerens stemme i «Frosset hjerte,» en jobb han utfører meget godt, mens Sidsel Endresen nøkternt og greit er fortelleren. Dokumentaren er i det hele tatt befriende i sin mangel på patos og har fått nydelig musikalsk følge ved Nils Petter Molvær og Kåre & The Cavemen.

Kunnskap lekkert og spennende formidlet.