SAMSPILL: For mange av skuespillerne var rollene hos Fassbinder det viktigste de var med på. Her med Hanna Schygulla fra filmen «Lily Marleen» i 1980. Foto: NTB Scanpix
SAMSPILL: For mange av skuespillerne var rollene hos Fassbinder det viktigste de var med på. Her med Hanna Schygulla fra filmen «Lily Marleen» i 1980. Foto: NTB ScanpixVis mer

Fassbinder og nåtiden

Kjempeutstilling i Berlin spenner tråder mellom 70-tallets viktigste tyske stemme og nåtidens nyskapende kunstnere.

Kommentar

Rainer Werner Fassbinder var den store fortelleren av det tyske 1900-tallet. Da han døde i 1982, bare 37 år gammel, hadde han 40 spillefilmer og 24 teaterstykker bak seg, i tillegg til to store tv-serier og 36 roller som skuespiller i egne og andres filmer. Dessuten var han engasjert i de fleste andre funksjoner i filmproduksjonen: Han skrev manus, klippet selv filmene, jobbet med kostymer, lyssetting, scenografi og foto.

Flere av filmene ble store kommersielle suksesser, som «Maria Brauns ekteskap», andre ble epokegjørende kultfilmer — den mest kjente er homseklassikeren «Querelle». Noen av filmene var stilrene, borgerlige snakkedramaer, noen var nitrist sosialrealisme, andre var kaotiske metaforer: «Satans yngel», «Angsten eter sjelen», «Frihetens knyttneve», «Den amerikanske soldat», «Kinesisk rulett», «Kjærligheten er kaldere enn døden», «Pestens guder» og «Advarsel mot den hellige hore». Han brukte stadig de samme skuespillerne, noe som også bidrar til filmverkets sammenheng. For mange av dem — Hanna Schygulla, Margit Carstensen, Kurt Raab og Irm Hermann — var rollene hos Fassbinder det viktigste de var med på. Filmsettene var intense, kollektive foretak, der truppen levde og jobbet sammen døgnet rundt.

På utstillingen i Berlins mektige Martin Gropius Bau får publikum se dreiebøker, kostymer, personlige gjenstander, Fassbinders videosamling og en mengde filmklipp tematisk satt sammen. For eksempel får vi presentert scener ved spisebordet fra mange forskjellige filmer i en større mosaikk.

Kuratorene har invitert et knippe samtidskunstnere med verker i forlengelsen av Fassbinders estetikk. Ming Wong viser en bisarr versjon av en scene fra «Petra von Kants bitre tårer» der han lærer seg tysk gjennom å gjenta replikker fra filmen, slikt som: «Herregud, så vondt jeg har i rumpa» og «Hadde du bare visst hvor jævlig ekkel du er» — setninger man neppe lærer på Goethe-instituttets språkkurs.

Også Maryam Jafris kompliserte iscenesettelse av Fassbinder-aktige figurer i en visuell ballett, «Costume Party», gir impulser til nytolkninger av den tyske regissøren. Det ligger en skatt å oppdage for mange generasjoner i Fassbinders utfordrende verk.

Utstillingskatalogen er en tjukk bok med illustrasjoner og essay. I artikkelen om Fassbinders kanskje viktigste film, «Den tredje generasjon», fokuserer Thomas Elsaesser på det han kaller «retroaktiv kausalitet». Det handler om hvordan fortiden ikke så mye preger nåtiden, men om hvordan man skaper seg fortider for å forklare for seg selv hvorfor man føler seg så utilpass i nåtiden. Også det er noe å tenke på.