- Fast ansettelse døden for teatret

- Skuespillere i fast ansettelse blir dårlige skuespillere. Entusiasmen blir borte, og forestillingene blir kjedelige, hevder hun. Valérie Bréville har vært på lynvisitt i Norge for å spille Fedra i Luc Bondys bejublede oppsetning.

I den norske teaterdebatten dukker diskusjonen om faste ansettelser kontra løse ensembler opp med jevne mellomrom. Bør teatrene ha en fast stab med skuespillere som får tildelt rollene av ledelsen, eller bør skuespillerne selv kjempe for de rollene de ønsker?

Valérie er sikker i sin sak.
- Jeg har selv aldri vært fast ansatt ved noe teater. I Mellom-Europa er det uvanlig at teatrene har sine egne skuespillere. Jeg har spilt med en mengde forskjellige skuespillere og regissører, og på forskjellige scener fra gang til gang. Derfor har jeg utviklet meg som skuespiller. Hvis jeg bare skulle lete fram navnet mitt på ei liste og finne ut at «Ja vel. Det blir Strindberg i høst,» ville jeg ikke hatt nok entusiasme å tilby publikum, sier hun.

- Og uten skuepillernes glød dør teatret.

Dreper lysten

Brévilles Fedra-tolkning har fått strålende kritikker i europeisk presse. Det bryr hun seg ikke om.

- Jeg leser aldri kritikkene. Gode kritikker gjør at jeg slapper av og spiller dårligere, og dårligere kritikker kan drepe lysten til å spille. Jeg fortekker å konsentrere meg om rolletolkningen min uten slike forstyrrelser.

Forgjengelig

Valérie Bréville har et mildt og rolig vesen, men svært bestemte oppfatninger.

- Å spille hovedrollen i «Ferdra» er fantastisk. Og tonen mellom oss i ensemblet er helt unik. Men det hele er forgjengelig. Snart står jeg på scenen i et helt annet stykke og med helt andre motspillere, og sånn skal det være. Utfordringen blir å få det til å fungere, og fraværet av rutiner gjør det mulig.

Etter at turneen med «Fedra» er avsluttet, skal hun spille Jon Fosses «Nokon kjem til å koma» i Paris.
- Det gleder jeg meg veldig til. Jeg har aldri før spilt norsk dramatikk, ikke en gang Ibsen!