Fastlegene gjennomfører mer enn 14 millioner konsultasjoner i året. I disse konsultasjonene får pasienter diagnostisert og behandlet diabetes, KOLS, hjertesykdom og psykiske lidelser – blant mye annet. Rundt 90 prosent av konsultasjonene gjøres ferdig hos fastlegen, og pasienten trenger da ingen henvisning til spesialisthelsetjenesten. I dette enorme volumet av pasientbehandling ligger det en fantastisk kilde til kunnskap!
På tross av at pasienter stort sett bor hjemme og får det aller meste av sine legetjenester hos fastlegen, blir det forsket relativt lite på dette området sammenliknet med forskningen på sykehus. En grunn er at det bevilges langt mindre midler til forskning i kommunehelsetjenesten enn i spesialisthelsetjenesten, og fastlegene er en del av kommunehelsetjenesten. Denne skjevheten skyldes mange faktorer, og prestisje er utvilsomt en av dem.
Den lavmælte, men omfattende pasientbehandlingen som kommunehelsetjenesten bedriver er avgjørende for at vårt helsesystem skal fungere og for at ressursene skal bli brukt på best mulig måte. I tillegg viser forskning at en godt utbygd primærhelsetjeneste resulterer i bedre helse i befolkningen samlet, i tillegg til bedre fordeling av helse på tvers av ulike sosiale lag. At dette ikke er en større del av tematikken i enhver valgkamp er merkelig. Alle politikere som er opptatt av sosial ulikhet bør engasjere seg i å utvikle kommunehelsetjenesten i vårt land!
Artikkelen fortsetter under annonsen
Organiseringen med en tydelig primærhelsetjeneste som førstelinje for alle pasienter er ingen opplagt ting. Mange helsesystemer opererer uten et slikt tydelig ledd, for eksempel USA. Det er dyrt, og det er dårlig. Det nytter imidlertid ikke bare å ha en hvilken som helst primærhelsetjeneste – den må holde høy kvalitet. Da er forskning et nødvendig ledd.
De allmennmedisinske forskningsmiljøene i Norge har god produksjon med høy kvalitet, men det er likevel langt igjen til at forskningsaktiviteten tilsvarer det store omfanget og ansvaret som norske fastleger har. Hele 70 prosent av befolkningen er innom sin fastlege hvert år, så dette angår oss alle.
I tillegg til små forskningsbevilgninger, er det en viktig grunn til at det gjøres lite forskning på fastlegenes pasienter: Vi mangler infrastruktur! Forskning i dette fagfeltet krever annen organisering enn i sykehusene. Fastleger og deres pasienter finnes spredt over hele landet og i mange små enheter. Legene opplever i dag å ha lite tid til å drive med annet enn pasientbehandling, og deres lønn er i stor grad stykkprisfinansiert. De deltar sporadisk i forskningsprosjekter, men det er på ren dugnad, og de erfarer at det forstyrrer den daglige driften. På disse premissene kan fastlegene ikke delta regelmessig i forskning.
Infrastrukturprosjektet «Forskningsnettverk i primærhelsetjenesten» har nettopp fått tilslag på en stor søknad i Forskningsrådet. Prosjektet dreier seg om en stor satsing med samlet finansiering på mellom 50 og 100 millioner kroner. De allmennmedisinske forskningsmiljøene i Norge har arbeidet sammen om å utvikle dette prosjektet i sju år, etter modell fra blant annet Storbritannia og Canada, der de har såkalte Practice Based Research Networks.
Forskningsnettverk i primærhelsetjenesten er nettverk av fastlegepraksiser som er knyttet til forskningsinstitusjonene på en systematisert og gjensidig forpliktende måte. Personell blir ansatt i regionale nettverk for å understøtte arbeidet med rekruttering av pasienter og datainnsamling. Svært viktig og innovativ blir også den IT-baserte delen av infrastrukturen.
Her skal vi bruke ny teknologi som er prøvd ut i pilotprosjekter og som ivaretar personvern og juridiske aspekter, samtidig som forskerne får rask tilgang til nødvendige samledata til planlegging av prosjekter.
Når prosjektene er i gang, vil man kunne få tilgang til individbaserte data i tråd med samtykke fra pasienter, og med de nødvendige avtaler og tillatelser. Dette verktøyet vil understøtte klinisk forskning på fastlegenes pasienter på en helt ny måte.
Forskningsnettverk i primærhelsetjenesten vil føre til at forskningsaktivitet i allmennpraksis blir forutsigbar for både allmennleger og forskere. Like viktig er det at pasienter vil få tilbud om å delta i forskningsprosjekter i et langt større omfang enn nå. Vi vet at pasienter er svært interessert i å delta i forskning, både fordi de synes det er spennende for sin egen del og fordi svært mange ønsker å bidra til at framtidige pasienter med samme sykdom som dem selv skal få et bedre tilbud.
For forskerne betyr en god infrastruktur at vi kan planlegge større og bedre prosjekter. Vi vil få tilgang til flere pasienter, og resultatene blir sikrere. Det er også godt dokumentert at klinisk praksis blir bedre når aktørene deltar i forskning. Når denne infrastrukturen er godt etablert, ønsker vi å koble på andre deler av kommunehelsetjenesten, som tannhelse, fysioterapi og andre.
Når et velfungerende forskningsnettverk i primærhelsetjenesten er på plass, vil den kliniske (pasientnære) forskningen i kommunehelsetjenesten få langt høyere kvalitet og større omfang enn i dag, og norske forskningsmiljøer vil bli en attraktiv samarbeidspartner for internasjonale forskningsprosjekter. Som helseministeren har sagt om dette prosjektet: Dette vil føre til et taktskifte for forskning i kommunehelsetjenesten, og det vil komme hele befolkningen til gode.
