Fatalt fruentimmeri

Adolf Hitler ville ha henne som elskerinne. Selv hygget hun seg med lassevis av både kvinnelige og mannlige berømtheter. Kvinnen som var cool med opprykk feier over Norge.

EN KVINNE IKLEDD ELEGANT HERREDRESS, flosshatt og slips tar en blomst fra en annen kvinnes hår og kysser henne på munnen foran Gary Cooper. Deretter kastet hun blomsten til ham.

Scenen er hentet fra klassikeren «Marocco», og er av filmhistoriens uforglemmelige og absolutt dristigste. Alt helt utenkelig oppførsel i førkrigs-Amerika.

Kvinner gikk i skjørt, og kysset ikke hverandre på den tida. Men de homoerotiske over- og under- og overalttoner fikk amerikanerne til å skjelve varmt og deilig.

Marlene Dietrichs maskulinitet appelerte til kvinner og og hennes seksualitet til menn. Den androgyne Dietrich var introdusert. Og dette, hennes første Hollywood-film, gjorde henne allerede til stjerne.

NOVEMBERREGNET blir litt mindre trist når landets filmklubber gleder oss med Marlene Dietrichs filmer i hele november. Både i Bergen, Trondheim og Oslo feier den kjølige, avmålte, magisk vakre kvinnen over lerretene.

Og det er vanskelig å ikke bli forført.

MARLENE DIETRICH startet å filme i 1922, som 21-åring. Hun var med i 17 stumfilmer før det tok av. For snart ble «Marlene» et begrep. Det var ekstrem merkevarebygging allerede i førkrigstid.

Som 28-åring gjorde uttalte hun sitt aller smarteste «ja takk». Hun takket ja til rollen som Lola Lola i regissør Josef von Sternbergs «Den blå engel». Dermed var det gjort.

1. mai 1930 fikk filmen, en av de første tyske lydfilmene, premiere og strålende kritikker. Allerede dagen etter satt Dietrich på båten til USA. Sternberg var med. Hollywood hadde dårlig tid.

Josef von Sternberg ble Marlenes skaper. I alle fall insisterte han på at det var slik selv. Sammen gjorde de sju filmer fra 1930 til 1935. Om forholdet mellom dem er myteomspunnet, var det med sikkerhet følelsesladet.

Marlene framstilte i hans filmer alltid kvinnen utstøtt fra det gode selskap men likevel fullpakket med arroganse og selvsikkerhet. Marlene spilte en smart og selvstendig kvinne. Og Sternberg filmet en svært elegant kvinne i skreddersydde klær, sofistikert ganglag, uimotståelige kinnbein og tunge, mystiske øyebryn. Det lå ingen tilfeldigheter bak nettopp dette.

FORFENGELIG ER BARE FORNAVNET. Marlene var nemlig svært disiplinert med kontroll på hvert eneste hårstrå. Et enormt sminkespeil med lys og det hele måtte få plass på et hvert sett. Og skuespilleren krevde at den sternbergske lyssettingen som gjorde henne så pen måtte brukes både på film, foto og offentlige arrangementer. Da dokumentaren «Marlene» skulle lages i 1983 nektet hun å la seg fotografere. Hele filmen er satt sammen av gamle klipp og foto. Og da hun ble amerikaner gjorde hun seg selv tre år yngre. Unødvendig, hun var alltid vanvittig pen.

SJEFEN SELV, STERNBERG snakket ofte nedsettende om skuespillerens betydning. Det var han som var Marlene, sa han selv. Men snart skulle regissør Sternberg oppdage at han hadde skapt et vesen som han mistet kontroll på. Marlene vokste seg mange hoder over han i nettopp betydning. Det førte til problemer, og det kom et uventet brudd mellom de to.

DE TO SISTE FILMENE han laget med hennne bærer preg av det. Romantikken er vekk I «The Scarlett Empress». Marlene blir kynisk og kalkulerende. Hun bruker kroppen sin for å komme til topps. Med filmen «The Devil is a Woman», der Marlenes rollefigur Conchas eneste mål er å ødelegge menn følelsesmessig, avsluttet han brått deres samarbeid. Filmen skal være regissørens bitre farvel med sin utro filmstjerne.

SELVTILLITEN FORSVANT EN STUND. Marlene var sikker på at hun var ingenting uten Sternberg, men fortsatte likevel. Med ulikt hell.

Hun medvirket i 24 filmer etter Sternberg, som Orson Welles «Touch of Evil» og «A Foreign Affair» av Billy Wilder. Men hun fikk lov til å være seriøs skuespiller i bare et fåtall. De fem årene med Sternberg er de som har blitt stående i filmhistorien. På 50-tallet konsentrete Marlene seg mer om sang, og turnerte med sitt en-kvinnes-show.

SÅ VAR DET DETTE MED HITLER DA. Tyskerne skal ha forsøkt å lokke landskvinnen tilbake til gamlelandet allerede i 1933. De ville ha henne som tysk films førstedame og stolthet. Men hun var en sterk motstander av nazismen og Hitler og fikk i 1937 amerikansk statsborgerskap.

Da hun ga beskjed om at hun ikke tok i mot Adolfs tilbud skal hun ha fått beskjed av føreren selv om at de hadde midlene til å gjøre henne «veldig ulykkelig». Hun blåste i det, og vervet seg for å underholde allierte soldater ved fronten i 1944. Ifølge henne selv det eneste virkelig viktige hun gjorde i hele sitt liv. Tyskland tilga henne ikke før i 1960. Selv ble hun dekorert.

<> MARLENE DIETRICH <>
  • Født Marie Magdalene Dietrich 27. desember 1901 i Berlin-Schoneberg.
  • Marlene er for ettertiden kjent som en stor filmskuespillerinne, sexyhes-sangerinne og bevingede ord-maker:
  • - De fleste kvinner prøver å endre på mannen i sitt liv. Når de har klart det, liker de ham ikke lenger.
  • - Hvis mennene var så store elskere som de selv tror, ville vi kvinner aldri få tid til å legge håret.
  • - Gjennomsnitts-
    mannen er mer interessert i en kvinne som er interessert i ham enn han er i en kvinne med vakre ben.
  • - Min eneste oppskrift på skjønnhet er at jeg ikke bekymrer meg det ringeste om mitt utseende. Bekymringer skaper rynker.
  • Marlenes offiselle nettside
  • Fanside
  • All Movie Guide om Marlene
  • <>Marlene hos IMDB
  • I Oslo vises «Marlene», «Ich küsse ihre hand, madame», «Den blå engel», «Morocco», «Shanghai Express», «Blonde Venus», «The Scarlet Empress», «The Devil is a Woman» og «Rancho Notorious». Hele programmet finner du her.
  • I Bergen starter Marlene-showet fredag 8. november med «Marlene» og «Den blå engel». Du kan også se «Morocco», «Blonde Venus», «The Scarlet Empress» og «The Devil is a Woman» i november. Sjekk hele programmet for Bergen.
  • I Trondheim sendes «Rancho Notorious» 14. og 16. desember.

    Kilder: Cinemateket i Oslo, Cinemateket i Trodheim, Cinemateket i Bergen, Marlene.com

DE SISTE ÅRENE av sitt liv tilbrakte hun som eremitt i hjemmet i Avenue Montaigne i Paris. Hun brakk beinet i 1975 og det var slutten på scenekarrieren. Siste gang hun gikk med på å vise seg foran et kamera, motvilligst, var i 1978 i filmen «Gigolo» med David Bowie. I 1979 kom selvbiografien «My Life Story». Nå var alle vennene døde. Marlene var ensom. Det var nærmest bare å vente på det siste sukk. Det tok 13 år. Marlene døde i 1992, 91 år gammel.

MEN MYTENE LEVER SOM KJENT. Marlenes privatliv var fylt av grafsverdigheter. Elskere i fleng, blant annet.

- For meg er vennskap viktigst, sa Dietrich. Men ryktene vil ha det til at Dietrich var mer en venner med en rekke celibriterer: Jean Gabin (som hun kalte \'sitt livs kjærlighet\'), Douglas Fairbanks jr., James Stewart, Yul Brunner, Maurice Chevalier, Edith Piaf, John F. Kennedy, JoeDiMaggio, Mercedes de Acosta, John Wayne, John Gilbert og muligens en og annen amerikansk soldat.

Store deler av voksenlivet var Marlene faktisk gift. I 1923 giftet hun seg med Rudolf Sieber. Året etter ble datteren Maria født. De to levde separate liv med egne affærer, men var gift og gode venner helt til Sieber døde i 1976.

NÅ KAN DU SE HENNE IGJEN. I forbindelse med Marlene-dagene stiller Goethe-Institut ut bilder fra Marlenes eget bo på Cinemateket i Oslo. Og glem ikke filmene:

MAROKKO:</B> Uforglemmelig i herreklær. I filmen «Morocco» stilte Dietrich for første gang opp i dress og flosshatt. Filmen var Marlenes første i Hollywood, og kom også i 1930. Hun spiller Amy Jolly, en desillusjonert kabaretsangerinne som slår seg ned i Mogadir i Marokko. En dag dukker en kjekk fremmedlegionær opp. Og Jolly får noe å drive med.
<B>UDØDELIGGJORT:</B> Glamfoto fra 1937.
ANNO 1972: Marlene skulle snart trekke seg tilbake. I 1975 brakk hun beinet, og dermed var scenekarrieren over. Hun nektet også å la seg avfotografere, og hevdet selv at hun hadde blitt "fotografert til døde". Noe som selvfølgelig ikke stemte, fotografiapparatet hadde tvert om gjort henne udødelig. Dietrich var beryket for sin ekstreme forfengelighet.
<B>GRAVSTEINEN:</B> Marlene Dietrich døde ensom i Paris i 1992. Hun ble gravlagt i Berlin, i gamlelandet som hadde tilgitt henne støtten til de allierte under krigen. På gravsteinen står poet Theodor Körners linjer fra "Abschied vom Leben": <I>Hier steh ich an der Marken meiner Tage. </I>
<B>GJENNOMBRUDD SOM NATTKLUBBSANGERINNE:</B> «Den blå engel» fra 1930 ble Marlene Dietrich store gjennombrudd. Filmen fra 1931 var den første tospannet Dietrich og Josef von Sternberger laget sammen. Regissøren hadde egentlig planlagt at skuespilleren Emil Jennings skulle være i fokus. Men han kom helt i skyggen av sexy Marlene.
<B>DEBUTERTE TIDLIG:</B> Før gjennombrudet deltok Dietrich i en rekke stumfilmer. Hun hovedrolledebuterte i 1928 i filmen «Ich Küsse ihre Hand, Madame». Her spiller hun Laurence Gerard, som blir forelsket i en adelig russer som på grunn av revolusjonen måtte rømme og ta arbeid som kelner.