DJEVELENS ADVOKAT: Det er forstyrrende ved å se Father John Misty på en så «hyggelig» festival som Piknik i Parken, skriver vår anmelder. Foto: John Terje Pedersen/Dagbladet.
DJEVELENS ADVOKAT: Det er forstyrrende ved å se Father John Misty på en så «hyggelig» festival som Piknik i Parken, skriver vår anmelder. Foto: John Terje Pedersen/Dagbladet.Vis mer

Anmeldelse: Father John Misty på Piknik i Parken 2017

Father John Misty går i strupen på festivalkosen

Slumrestund i skjærsilden.

KONSERT: Det er noe forstyrrende med å være på festival og skulle kose seg med en Father John Misty-konsert, spesielt på en festival som Piknik i Parken, som bygger mye av markedsmodellen sin på ordboksdefinisjonen av «hygge».

Father John Misty

4 1 6
Hvor:

Hovedscenen, Piknik i Parken

Tilskuere:

ca. 1200

«Så hva sier hjertet mitt om konserten hans på Piknik i Parken? At den egentlig er litt kjedelig, rett og slett.»
Se alle anmeldelser

Brorparten av «Pure Comedy» – den tidligere Fleet Foxes-trommisens overveldende, tidvis briljante album av året – pisser tross alt på vår måte å leve på: Apokalypsen er nært forestående, og vi har kun vår egen nytelsessyke å takke.

«All that they request is something to numb the pain with,» synger skjeggasen der han står i sin vante finstas, og snakker nok ikke bare om vi som befinner oss i en bue foran ham, men også seg selv. Det dreier seg tross alt om den menneskelige naturen.

De fire første kuttene på «Pure Comedy» – som fremføres i kronologisk rekkefølge – uttrykker for så vidt mye av det samme, så det er ikke helt uten grunn at den fjerde og mest fokuserte av dem («The Ballad of the Dying Man») også stikker seg ut.

Spør du meg, er det en av årets beste låter, og den enorme konserttapningen – hvor han synger som en fallen engel – gjør ikke skam på originalen. Hvor det ble av de to andre fantastiske låtene på skiva («Smoochie» og «In Twenty Years or So») er imidlertid et spørsmål som melder seg ved konsertslutt.

Sånt er kanskje lett å lese som flisespikkeri, men hvilke kutt som befinner seg på settlisten er virkelig ikke uvesentlig.

Det er nemlig enkelt å la seg lure av fasaden han bevisst skaper: En betydelig distanse eksisterer mellom den cocky crooneren Father John Misty og privatpersonen Josh Tillman, og ofte er det mer givende å lese intervjuer med ham eller å lytte til sangtekstene enn faktisk å føle på melodiene. Han er med andre ord en fyr man har lyst til å være i hodet til. Det er ikke uten grunn at jeg noterer meg flere Tillman-dobbeltgjengere blant publikum.

Som kritiker kan man analysere seg frem til at Father John Misty er et større musikalsk geni enn han egentlig er – en tabbe jeg nok begikk i min rimelig panegyriske anmeldelse av «Pure Comedy».

Så hva sier hjertet mitt om konserten hans på Piknik i Parken? At den egentlig er litt kjedelig, rett og slett.

Strengt tatt er det lite konkret å bruke mot ham: Fremførelsen til både Tillman og backingband er dønn solid, lyden er klokkeklar, og flere av låtene snuser på å skape store konsertøyeblikk, inkludert elektronikakuttet «True Affection» og «I Love You, Honeybear», hvor han flirer seg gjennom det ene refrenget.

Den strålende singelen «Real Love Baby» – muligens den mest optimistiske låten han har skrevet – byr på et realt lyspunkt midtveis i settet, hvor også Tillman selv ser ut til å sette pris på en pause fra kynismen.

Avslutningsvis stiger Father John Misty og hans leiesoldater atter ned i mørket. Musikken får noen infernalske kvaliteter: Tillman skriker og svinger rundt med mikrofonstativet, mens bandet forsøker å lage så mye støy som mulig.

Det er ikke altfor ulikt Wilcos vanvittige «Via Chicago», men uten ømheten i bunn som utgjør hele forskjellen.