Fattig og syk,syk og fattig

Skal vi lykkes i kampen mot fattigdom, må vi lykkes i kampen mot sykdom. Fattigdom leder til sykdom - men sykdom leder også til fattigdom, skriver Jonas Gahr Støre og John-Arne Røttingen.

SELV ETTER flere tiår med en positiv utvikling er forskjellen mellom forventet levealder i de fattigste utviklingslandene og her i nord mer enn 25 år - i underkant av 50 år mot over 75 år. Barnedødeligheten er 25 ganger så høy i sør. I flere land i det sørlige Afrika dør hvert femte barn før de når en alder av fem år. HIV/AIDS-epidemien undergraver den positive utviklingen og har blitt en sosial, økonomisk og humanitær katastrofe som truer politisk stabilitet og global sikkerhet. Tallet på antall smittede kan gå fra om lag 40 millioner i dag til mellom 80 og 110 millioner i 2010.

Skal vi lykkes i kampen mot fattigdom, må vi lykkes i kampen mot sykdom. Fattigdom leder til sykdom - men sykdom leder også til fattigdom. Det er en spiral som må brytes.

Mye av den internasjonale tenkningen rundt utvikling har sterkt fokusert på markedenes betydning og lagt mindre vekt på betydningen av kunnskap og teknologiske fremskritt. Kunnskap har lagt grunnlaget for at rike land har fått en ordnet matproduksjon og kontroll over spredningen av smittsomme sykdommer. Det offentliges rolle i forskningen er avgjørende. Store oppdagelser de siste årene, som Internett eller gjennombrudd på legemiddelsiden, har som utgangspunkt offentlig finansierte prosjekter og programmer.

HVA ER SÅ situasjonen for de fattigste landene? En hovedkonklusjon i arbeidet til Kommisjonen for makroøkonomi og helse, som for ett år siden leverte sin rapport til Verdens helseorganisasjon (WHO), var at det trengs et betydelig internasjonalt løft for å gjennomføre helt nødvendig forskning og utvikling (FoU) som kan komme de fattigste landene til gode. Det er rett og slett avgjørende for om vi skal lykkes i å bryte fattigdomsspiralen.

Globaliseringen har vist oss at sykdommer ikke kjenner landegrensene. Sykdommer som i dag er de fattiges problem, er dermed også vårt problem og en felles global utfordring. Fellesgoder er tradisjonelt begrepet vi bruker på økonomiske aktiviteter og produkter som er underlevert av markedet og som derfor trenger offentlig finansiering eller produksjon. Vår tids kanskje største utfordring er å investere i globale fellesgoder. Evne til å bekjempe smittsomme sykdommer er et slikt fellesgode.

WHO deler i denne sammenheng sykdommer inn i tre kategorier: Type 1 er sykdommer som er til stede i både rike og fattige land. Type 2 dekker sykdommer som er til stede i både rike og fattige land, men aller mest i de fattige. HIV og tuberkulose er eksempler. Type 3 omfatter forsømte sykdommer som utelukkende er et problem i de fattigste landene, som en lang rekke tropiske sykdommer fra malaria til elveblindhet. Lærdommen er at FoU-innsatsen faller systematisk fra type 1 til type 3. For type 3 har industrien nesten ingen incentiver. De sier - med en viss rett - at det ikke finnes noe marked, til tross for at opp mot en milliard mennesker har malaria!

DEN TOTALE biomedisinske forskningen fra privat og offentlig sektor antas å ligge på rundt 60 milliarder dollar. Det tilsvarer om lag $42 pr. sykdomsjustert leveår (DALY). Malaria representerer om lag tre prosent av den globale sykdomsbyrden, med mer enn 99 prosent av byrden plassert i de fattigste landene. Kun $100 millioner brukes på malariaforskning - bare $2,2 pr. DALY. Med andre ord er forskningen på malaria kun en tyvendedel av hva sykdommen normalt burde kreve.

Det er ut fra denne typen analyser og tilnærminger at man har dokumentert den såkalte 90/10-ubalansen: 10 prosent av FoU-utgiftene er rettet mot problemer som utgjør 90 prosent av sykdomsbyrden - eller omvendt: 90 prosent av forskningen er rettet inn mot 10 prosent av sykdomsbyrden. Hadde en slik ubalanse funnet sted nasjonalt, ville det vært grepet inn.

Helseforskning rettet mot sykdommer som rammer de fattigste landene, har to arenaer: den globale og den nasjonale/lokale. På den globale arenaen må det drives grunnforskning og anvendt forskning for å utvikle produkter, teknologier og intervensjoner særlig mot smittsomme sykdommer som malaria, tuberkulose og HIV/AIDS og legemidler for de samme sykdommene.

På den nasjonale arenaen i sør må man drive forskning for å overvåke sykdomssituasjonen, evaluere effekter av systemreformer og omorganiseringer av helsetjenesten, og ikke minst undersøke effekten av legemidler og helsefremmende og forebyggende tiltak der de skal brukes. Denne forskningen bør skje med forskere fra sør i førersetet. Til dette trengs det kapasitetsbygging. Internasjonal helseforskning bør basere seg på forpliktende institusjonssamarbeid mellom forskningsmiljøer i sør og i nord for å gjennomføre denne typen forskning.

Hva er så Norges rolle? Vi scorer høyt når det gjelder vår finansielle bistand. Vi bruker over 0,9 prosent av BNP til utviklingshjelp og har et tverrpolitisk mål om å nå 1 prosent. Dette skaffer oss innflytelse på den globale arena. Men på FoU- og kunnskapssiden kommer vi til kort. På mange måter er vi en rik onkel Skrue, men ingen Petter Smart.

Vårt finansielle engasjement på helseområdet burde suppleres med sterkere bidrag til å utvikle globale fellesgoder. En gjennomgang i forskningsrådet viser at vi kun bruker 5 prosent av våre helseforskningsressurser på områder relevant for utviklingsland. Professor Per Brandtzæg har nylig påpekt at vi investerer for lite i forskning relevant for folks helse her hjemme. Og vi bruker en svært liten andel av disse investeringene på forskning som er viktig i en global målestokk. Det er forstemmende.

Norge har flere åpenbare muligheter til det å satse sterkere på dette feltet. Regjeringen Bondevik har fulgt opp regjeringen Stoltenbergs satsing på vaksiner. Det har gitt oss en plass rundt styrebordet i den globale vaksinealliansen GAVI. Vi bør bruke denne muligheten til å trekke i gang en utvikling på FoU-området. Vi har sterke grunnforskningsmiljøer innen felter som er relevante for vaksine- og medikamentutvikling. Vi har en begynnende næringsutvikling innen feltet med flere spennende bioteknologifirmaer. Vi har gode registerforsknings-, folkehelse- og overvåkingsmiljøer som vil kunne bidra til å etablere systemer i sør. Universitetene i Bergen og Oslo og Nasjonalt folkehelseinstitutt prioriterer forskning på internasjonal helse og driver utdanning av studenter fra sør på master- og doktorgradsnivå.

Men omfanget er for smått, og småligheten får konsekvenser for kvaliteten. Norge har i mange år finansiert FoU gjennom det multilaterale systemet. Vi bør fortsette med det, men vi bør også bygge kompetanse her hjemme. FN-organisasjonen UNDP påpeker at satsing på globale fellesgoder ikke må gå på bekostning av bistand, men må komme fra de kompetente fagdepartementene. På denne måten binder man sammen de globale truslene med det nasjonale ansvaret. USA, som kan kritiseres for mye når det gjelder prioritering av bistand, bruker faktisk store beløp av sine nasjonale helseforskningsressurser på global helse og helseforskning.

Det bør etableres en nasjonal forskningssatsing på global helse koordinert av Forskningsrådet og finansiert av fire departementer som hver «eier» sin del av feltet (UD, HD, UFD og NHD). En slik kunnskapsbase vil styrke kvaliteten i våre politiske initiativ og i vår bruk av bistandsmidler. Her har to departementer og to direktorater (UD, HD, NORAD og SHDir) et felles behov. Feltet faller i dag mellom flere stoler.

Skritt for skritt må vi utvikle de globale fellesgodene som kan gi svar på de globale behovene vi ser fra de dystre helseubalansene. Hva kan den rike verdens vitenskap gjøre - ikke for Vesten - men for resten? Norge har et ansvar - et ansvar som norske politikere i for liten grad har tatt. Hvem tar ballen?