Fattig rikdom

DEN 27. JUNI sto min tekst «Ensom blant ensomme» i Dagbladet. Jeg hadde på forhånd gått gjennom de fleste scenarier; alt fra den totale stillhet til «trøkk». Det ble det siste, heldigvis.Felles for alle som kontaktet meg (en stor takk til dere!) var at de følte seg truffet, mange midt i mellomgulvet, som de uttrykte det. Og jeg oppfattet en kontrast til en ellers oppegående livsførsel. Jeg velger å kalle det den usynlige ensomheten. En etter en bekreftet de en mistanke jeg har hatt en god stund, nemlig at de fleste kjenner på ensomheten, uansett status, sivilstand og om ingen eller femti blir invitert til fødselsdagene.

Min teori er at foreldre-barn-relasjonen er den eneste som stort sett, enn så lenge, står klippefast og uangripelig. Nær sagt alle andre relasjoner hefter det usikkerhet ved. Det eksisterer en ekkel følelse av at forholdet til livspartneren, venner og mer perifere familieforbindelser kan ryke når som helst. Dette tror jeg alle mer eller mindre er klar over, og at det i seg selv er ensomhetsskapende.

VI SOM HAR levd noen år kan huske at det før fantes en mengde selvfølgelige mennesker tilstede i livet, langt flere enn de få som i dag regnes som opplagte. I løpet av noen tiår har de store sosiale forgreiningene - med tanter, kusiner og folk lenger bort i gaten - blitt til små tosomme celler med 1,7 barn.Jeg mottok en epost, som utdyper litt: «Jeg har hørt at selvmordsraten gikk ned under krigen. Kanskje overraskende, men det var vel mange flere som kjente at andre hadde bruk for en. I dag kan den store middelklassen kjøpe seg alle tjenester. Vi trenger ikke delta på dugnad engang.»Jeg er ingen fagperson på sosialmedisin, ei heller er jeg sosialpolitiker. Men jeg regner meg som ganske dreven på å leve i et samfunn som produserer ensomhet. Vi har det materielt godt i Norge, men har oppnådd en tilleggsbonus i form av utagerende, usmakelig egosentrisme. Vi er blitt oss selv så uendelig nok. En kar i femtiårene ringte meg for å fortelle om lokale treffarrangementer han hadde igangsatt. Mannen ble skuffet. Oppmøtet besto for en stor del av det han kalte «opplevelses-shoppere» uten vilje eller evne til selv å levere bidrag i potten.Andre har kontaktet meg med beretninger om gjentatte forsøk på å oppnå og vedlikeholde sosial kontakt uten å lykkes. I en tid med et vell av tidsbesparende utstyr, ordninger og duppeditter har begrepet «tidsklemma» oppstått.

Artikkelen fortsetter under annonsen

VI OFRER, og blir ofret i super-jeg\'ets trange firkant, og gjør oss selv og andre utskiftbare. Jeg tror vi alle innerst inne vet hva som skal til for å skape dype, varige relasjoner: Velvilje, offervilje og en litt mindre uselvisk, forpliktende innstilling. «Hva kan DU gjøre for å gjøre MEG glad og lykkelig?» Med dette som utgangspunkt er det ikke så underlig at vi skuffer hverandre.For noen år tilbake gjorde et foredrag av Inge Lønning et uutslettelig inntrykk på meg. Med utgangspunkt i «nabokjerringas» endelikt konstaterte han at det særlig er to trender som manifesterer seg for tiden: Ensomhet og utrygghet. Lønning formidlet en grunnleggende pessimisme. Sosial helse kan ikke vedtas politisk, hevdet han, og «nabokjerringa» kan ikke rehabiliteres via partiprogrammene. I følge Lønning er vi blitt så velfødde og dorske at det trolig må en ødeleggende krig, miljøkatastrofe eller økonomisk depresjon til for å bringe oss nærmere hverandre.Jeg er enig med ham, og beklager det. Vi har viklet oss så langt inn i det matleie, egomaniske selvutviklingshelvetet at vi antagelig er hektet for godt. Og hvem kan si seg fri fra å seile med? Ikke jeg.Et meningstungt spørsmål tvinger seg på; har vi kommet til verden først og fremst for å ha det uproblematisk? Eller skal vi være substans for hverandre?

Av og til har jeg stor glede av å gå på kino. Jeg har merket meg at «feelgoodfilm» er blitt en sjanger. «Italiensk for nybegynnere» er en av flere i kategorien. Hva er det som får en til å føle seg vel ved å se dem? Jeg tror jeg vet svaret. De handler om vennskap - ofte på tross av, ikke på grunn av karaktertrekk hos den enkelte. Kall det gjerne overtolking, men jeg ser filmene som en kampanje for å vise oss hva ekte vennskap er laget av.