Fattigdom er også en bakgrunn

Skiftende skydekke med gløtt av litt sol. En orkan i ny og ne. Slik er Elsa Lystads værmelding av sitt eget sinn. Overraskende, antakelig, for det brede publikum som mest har opplevd latterens lykke med Norges kvinnelige svar på Buster Keaton. Og ingen skal ta fra henne komikerens evner.

Men i Elsa Lystad som har brukt livet selv som teaterskole, er det mange lag. Som i en symfoni med flere satser.

Etter en repriserunde med «Fredrikssons Fabrikk» - et kultprogram, nesten, som femåringen så vel som åttiåringen så fram til - og uendelige revyopptredener, får hun onsdag gjennom Intimteatrets norske urpremiere på Det Norske Teatret, en annen slags rolle. En seriøs rolle, vil noen kalle hennes Astrid i Karin Fossums første dramatiske arbeid, «Vi bestemmer». Der Lystad spiller en kvinne, hardt herset med i hele sitt liv av en jævel av en ektemann.

Man gratulerer ikke Lystad med en «seriøs rolle». Da blir dama forbanna.

- Det fins ikke noe så seriøst som humor. Det er lettere å få folk til å gråte enn å le. Selvfølgelig kan du få folks latter, hvis du kiler dem eller appellerer til de verste instinktene. Men jeg sikter ikke til Chat Noir-latteren eller gjøre-narr-av-latteren. Men den frydefulle, befriende som bølger mot deg fra salen, der menneskene har gjenkjent noe. God revy og god humor bunner i kjærlighet til mennesker.

Men si gjerne at jeg nå skal spille en dramatisk rolle, sier Elsa Lystad som spanderer noen timer av livet sitt på Dagbladet. Som til gjengjeld byr på middag på hennes yndlingsrestaurant i Oslo.

- Det er min premie når jeg stiller opp til intervjuer, sier Elsa Lystad. Jeg vil ha det litt godt .

Kontrast

Kokk, hovmester og kelnere triller ut og inn vogner med lekkerier, utsøkte utfordringer til syn som smak. En avsindig kontrast til miljøet som skapte henne: Fattigdommens Oslo, der hun, moren og broren var en av fem familier som leide ett rom i en tidligere herskapsleilighet i Nordahl Bruns gate i Oslo sentrum. En sur vertinne herjet og styrte både vannforbruk og lån av gassapparat på kjøkkenet. De bodde på ett rom. I 18 år. Oskar Braatens virkelighet. Som gir et perspektiv på hva OBOS-blokkene kom til å bety for arbeiderklassen i Oslo. Moren ble 60 år før hun fikk nøkkel til egen leilighet.

Nitrist? Med en mor som hver morgen forsvant til vaskejobbene? Og storesøster Elsa som måtte være en slags far i huset?

- Fattigdom er også en bakgrunn. Det gror visdom i trange kår rg, sier Elsa Lystad som har skrevet en stolt og betagende bok om barndom og oppvekst. Først og fremst en kjærlighetserklæring til moren Tora, pleiebarnet fra Stryn, som tross karrigheten spredte glede, varme, lek og skjønnhet rundt seg.

Boka utkom på Aschehoug i 1986 under tittelen «Hva er det med meg?». Forlaget fikk på kjeften, som fortjent. Det sendte ut en avskrift av Elsas muntlige fortellinger på et lydbånd. Fordi boka, like mye som en biografi, er Oslo- og norsk teaterhistorie, utfordres forlaget til en grundig vask av «manus» for nyutgivelse. Det er en glemt, men nær historie hun formidler.

Veien fram

Vi skulle møtes for å snakke om «seriøst» teater, men på veien dit må vi innom oppveksten, der den sterke jenta så mulighetene der de fantes. Deichman som steilte majestetisk i nærmiljøet, ble støvsuget for god litteratur, hjemme fantes av økonomiske grunner ikke andre bøker enn Bibelen. Nasjonalgalleriet var et tilfluktssted, på Kunst- og håndverksskolen og Kunstakademiet sneik hun seg inn og tegnet kroki. Hun søkte modistlinjen på framhaldsskolen, fant fram til kunsthistorie gjennom Friundervisningen, mens drømmer om framtida begynte å forme seg.

Men det var først som 25-åring, etter noen år som vilter kontordame i Dagbladets annonseavdeling, at teatret fant henne, eller omvendt. Omgivelsene var rystet over at hun kunne forlate en god, trygg post. Men ikke blinde for hennes underholdningstalent. Hun var oppsøkende teater lenge før dets tid.

Hun fikk innsmett ved Magnus Falkbergets omreisende teater, kummerlig, men lærerikt med datidas store navn som Toralf Sandø som veileder og beskytter. Før hun listet seg inn bakveien på Det Norske Teatret, der teatersjef Tormod Skagestad aldri oppdaget hennes talent. «Det var noko sjargongprega over stemma hennar.» Hun gjorde det modigste i sitt liv etter år i gråsonen. Sa opp.

Tidsskille

Men hjemme lå det brev fra noen ukjente karer. Harald Heide Steen jr., Harald Tusberg og Rolv Wesenlund ville starte revyteater. Var hun interessert?

Allerede det drøye 30 år siden, og mange vet ikke at skravledama med steinansiktet som slår til når som helst med svart som varm humor på revyscenen eller privat, også har spilt store karakterroller. Ikke så mange ved Oslo-scenene, men rundt i landet, ved Tramteatret og i Fjernsynsteatret. Per Bronken, Sverre Udnæs og Stein Winge blant flere, denne løsgjengeren i norsk teater og brukte henne. «Hvem er redd for Virginia Woolf?» i Winges regi ble et tidsskille i Elsa Lystads liv.

- Han forløste noe i meg. Etter det våget jeg alt, sier Elsa Lystad, stadig en frifant i norsk teater.

- Det er aldri noen som har tatt ansvar for meg, men det er også selvvalgt. Jeg har ikke søkt om fast ansettelse noe sted, har heller aldri solgt sjela mi for en rolle. Jo, jeg skulle vel gjerne blitt tatt litt mer hånd om, men det handler om teatrenes ensemblepolitikk. Kanskje kunne også teatrene høyne kvaliteten ved å samarbeide mer, låne ut skuespillere, og hente inn. I dag er det ofte forutsigbart. Man vet hvem som skal spille i det øyeblikk man kjenner repertoaret. Kanskje det er derfor vi skuespillere ikke går så mye i teatret. For å slippe å se hverandres unoter for ofte. Teatret trenger sirkulasjon.

Gi av seg selv

- Teatersjef Vidar Sandem endte med skuespillerne da han i et Dagblad-intervju måtte velge mellom dem, forfatterne og instruktørene?

- Alle skuespillere av blodet gir av seg selv. Instrumentet er dem selv, teksten er som et noteark.

- Kan skuespillere så spille en vesentlig rolle i utvikling av ny norsk dramatikk?

- Det fins nålevende forfattere som er ganske fryktelige å ha med å gjøre, fordi de ikke tåler innblanding i teksten. De ville tjent på å lytte til oss, fordi det er mye du kan spille , men ikke si. Og mangt er bedre å lese enn å se på teater.

Ikke slik nå i samarbeid med Karin Fossum og Øystein Lønn som debuterer som dramatikere i Intimteatrets forestilling. De har gitt oss frie hender til selv å finne underteksten, til å stryke og forandre. Og instruktørene Gerhard Knoop og Merete Skavlan er lydhøre. De er ikke instruktører som pisker stemningen fram. Dette har vært moro.

Oslos vandaler

Elsa Lystad er en frifant i samtalen også, hun letter og lander i de forskjelligste tema. Snart formidler hun varmen hun fikk i oppveksten, kry over å være vaskekonas datter, snart gjøgler hun og imiterer, før hun skjeller ut Oslos vandaler som har herjet med byen hun elsker.

- Skulle tro det er bitre bondestudentar som har vært på ferde for å hevne seg. De gir meg høyt blodtrykk. Se bare på tårnet på Jernbanetorget som ser ut som en arbeidsulykke. Som dreper uskyldige, nydelige Østbanen. Og de perverse nybyggene som spretter opp etter konkurranser i å få finne det styggeste materialet.

Hun snakker seg varm og sint, før latteren igjen ikke lar seg stanse.

Fem timer med Elsa Lystad, et potpurri av stolt liv. Gi oss neste gang et døgn. Uten regi!