VOKSENDE PROBLEM: I dag vokser over 100.000 barn opp i familier med vedvarende lavinntekt I Norge. Tallet har tredoblet seg siden 2001, skriver innsenderne. Foto: Shutterstock
VOKSENDE PROBLEM: I dag vokser over 100.000 barn opp i familier med vedvarende lavinntekt I Norge. Tallet har tredoblet seg siden 2001, skriver innsenderne. Foto: ShutterstockVis mer

Velferdsstaten:

Fattigdom i barnefamilier øker – hva er løsningen?

Det er avgjørende for å opprettholde velferdsstatens bærekraft at så mange som mulig deltar og bidrar. Så enkelt. Og så vanskelig.

Meninger

Vokser du opp i en fattig familie kan det få negative konsekvenser for helse, velferd og framtidsmuligheter. Når over halvparten av barna som vokser opp i fattigdom er familier med innvandrerbakgrunn, er vi nødt til å se integrering og fattigdomsbekjempelse i sammenheng.

For å få en bærekraftig samfunnsutvikling må vi jobbe systematisk og målbevisst for å skape et likestilt og inkluderende samfunn. I dag vokser over 100.000 barn opp i familier med vedvarende lavinntekt i Norge. Tallet har tredoblet seg siden 2001, og tilsvarer nå over ti prosent av alle barn i Norge.

Veksten skyldes i hovedsak innvandring. Fattigdommen som rammer innvandrere og barn av innvandrere er kompleks – og problemene går ikke bort av seg selv.

En ny rapport fra By- og regionforskningsinstituttet NIBR (Oslo Met) gir et unikt innblikk i hvordan innvandrere selv opplever sin situasjon. Med utgangspunkt i levekårsdata samlet inn av SSB, forteller rapporten om en opphopning av levekårsproblemer.

Det er tre ganger så vanlig å ha økonomiske problemer blant innvandrere sammenliknet med befolkningen som helhet. Det er dobbelt så vanlig å ha en usikker jobb eller å stå helt uten jobb. Det gjelder både kvinner og menn. Videre er det nesten tre ganger så vanlig å bo trangt og dårlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Opphopningen av dårlige levekår blant innvandrere er størst i byer og blant personer med lite skolegang. Konsekvensene for barna i disse familiene kan være alvorlige og omfattende. For å reversere trenden er det essensielt med tidlig innsats for å sikre barnas grunnleggende behov, og langsiktige tiltak for å få flere innvandrerforeldre i jobb.

Libe Rieber-Mohn, direktør i IMDi.
Libe Rieber-Mohn, direktør i IMDi. Vis mer

Mange som innvandrer til Norge er i utgangspunktet ressurssterke, og har alle muligheter for å lykkes. Det store bildet er at «den sosiale heisen» virker over tid og mellom generasjoner i A/S Norge.

Mari Trommald, direktør i Bufdir.
Mari Trommald, direktør i Bufdir. Vis mer

Barn og unge med innvandrerbakgrunn tar høyere utdanning og tjener bedre enn sine foreldre. Samtidig er barn med innvandrerbakgrunn en svært sammensatt gruppe. Det er store variasjoner mellom landgrupper. Innvandrere med bakgrunn fra Irak, Somalia og Afghanistan har flest levekårsutfordringer, mens innvandrere fra Polen, Bosnia og Kosovo har færrest.

For barna som rammes av fattigdom handler det ikke bare om dårlige materielle kår. Barn i lavinntektsfamilier har dårligere helse, svakere språkutvikling og opplever dårligere trivsel i skolen enn andre barn. De kan mangle plass til lekselesing, ha et hjem med vold-, helse- og rusproblemer og ha få organiserte fritidsaktiviteter. De er mer utsatt for å oppleve negative livshendelser enn andre jevnaldrende barn og unge. I korthet kan opplevelsen av utenforskap fort bli sterk, og for noen barn med innvandrerbakgrunn kan dette bli et dobbelt utenforskap.

Opphopning av levekårsproblemer blant innvandrere bekymrer oss. Bak tallene er det mange barn som opplever ekskludering fra flere av samfunnets områder og i alle livsfaser.

En oppvekst i fattigdom øker risikoen for marginalisering og utenforskap også seinere i livet. Fattigdom kan «gå i arv».

Dersom levekårene til familier med innvandrerbakgrunn ikke bedrer seg etter flere år i Norge, vil det for noen føre til en uheldig spiral av ustabile familierelasjoner, psykiske problemer og flere barn og unge som sliter på skolen. Opphopning av levekårsproblemer over generasjoner langs etniske skillelinjer i storbyer må aldri bli «norske tilstander».

Nobelprisvinneren i økonomi James Heckman har vist at det er svært lønnsomt å investere i barns oppvekstvilkår. Jo tidligere vi klarer å hjelpe, jo større er mulighetene for å snu en negativ utvikling. Tidlig innsats handler om å bidra med konkret hjelp til familier som sliter og å øke barnas muligheter. Brede tiltak som gir alle barn og unge muligheter til å utvikle seg i barnehage, på skolen, i fritida og som gir en trygg familiesituasjon, er av stor betydning.

Staten kan tilrettelegge for generelle ordninger, men det viktigste arbeidet skjer i kommunene. De må derfor ha kompetanse og kapasitet til å avdekke problemer og iverksette tiltak før problemene tårner seg opp og blir uoverkommelige.

Levekårsproblemer i familier med innvandrerbakgrunn er knyttet til lav sysselsetting. Mange innvandrere kommer til Norge med lite utdanning, og veien til kvalifisering til det norske arbeidsmarkedet blir fort lang.

Noe av det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe fattigdom i barnefamilier, er å tilby gode kvalifiseringsprogrammer. Vi må bistå flere fedre og mødre til å få jobb! Flere selvforsørgende innvandrerforeldre vil gi færre barn som lever under fattigdomsgrensa. Foreldrene får inntekt, lettere tilgang til bolig, og risikoen for lav livskvalitet med angst og depresjon avtar.

Innvandrerforeldre må lære seg norsk og skaffe seg kompetanse som er verdifull på det norske arbeidsmarkedet. En reform av introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere er på trappene. Krav til norskkunnskaper og aktivitet skjerpes. Krav om deltakelse i obligatoriske tiltak og program betyr også tydeligere krav til kommunene om kvalitet, relevans og gode barnepassordninger.

Også her kan staten tilrettelegge, men de gode løsningene finnes ofte lokalt i samspillet mellom kommune, frivillighet og næringsliv.

Inkludering i små og store fellesskap står sentralt i regjeringens politikk. Både IMDi og Bufdir har som mål å fremme like muligheter. At så mange som mulig deltar og bidrar er avgjørende for å opprettholde velferdsstatens bærekraft. Så enkelt. Og så vanskelig. Det koster å skape gode oppvekstmiljøer og lokalsamfunn, men det lønner seg i lengden. Klarer vi som samfunn å gi våre barn gode oppvekstvilkår og få foreldrene deres i jobb, øker sjansen for å lykkes betraktelig når de seinere skal bidra som foreldre, arbeidstakere og skattebetalere. For å gå framtida i møte, forebygge fattigdom og marginalisering, må vi handle til det beste for både for liten og stor – i både stat og kommune.