Fattigdom tung å bære

Ifølge Verdens helseorganisasjon har 400 millioner mennesker i verden psykiske helseproblemer.

I år er psykisk helse et særlig tema for Verdens helseorganisasjon, WHO. Det er også tema for en rundebordskonferanse som finner sted i disse dager under slagordet: «Slutt med utestenging - våg å bry deg!» Selv om psykiske lidelser er vanlig forekommende, omfattes de likevel av tabuer. Fortielser på grunn av skam og frykt for utestengning er vanlig. Verdt å merke seg er at WHO nå framhever sammenhengen mellom fattigdom og psykiske lidelser hos svært mange mennesker jorden rundt.

WHO bruker et bredt mentalhelse-begrep som også omfatter nevrologiske lidelser. Det anslås at 400 millioner mennesker i verden har slike lidelser. Poenget er at det er mange, og at lidelsene er neglisjerte. WHO slår et slag for at behandlingen av mentalt syke må bedres. Mange tilstander som ble sett på som håpløse, kan nå behandles. Men det er et særlig problem at mentale sykdommer er stigmatiserende og at det brukes forklaringer som stenger for behandlingsmuligheter.

Det finnes en rekke årsaker til at personer får psykiske helseproblemer. I tillegg til biologiske, psykologiske og sosiale årsaker, fins det viktige ytre faktorer: krig, vold i hjem og nærmiljø, seksuelt misbruk og andre traumer. Men fattigdom er også viktig å merke seg som bidragsfaktor. Dette skyldes både rent fysiske grunner som feil- og underernæring, men også at fattigdom i seg selv gir belastninger som er større enn hva som er til å bære. I vår del av verden har vi en tendens til å tenke at det er vår urbane livsførsel som fører til farlig stress, mens de fattige er nærmere «naturen». De rammes nok mer av fysiske lidelser. Denne forestillingen går WHO nå uttrykkelig til felts mot. Fattigdom er ydmykende, og medfører konstant belastning: Bekymring for om familien har nok å spise, om barna kan gå på skole og få en verdig framtid, og bekymring fordi en ikke har noe å gå på i forhold til uforutsette hendelser som ulykker eller sykdom.

Særlig ut fra et globalt perspektiv og erkjennelsen av at fattigdom fører til mentale sykdommer, blir det viktig å arbeide for større grad av sosial rettferdighet. Denne må omfatte sosial og helsemessig trygghet, dvs. rett til nødvendig helsehjelp, omsorg og rett til livsunderhold, noe som er langt fra selvsagt de fleste steder i verden. Der mangel på et trygt livsgrunnlag er en av årsakene til mental sykdom, vil det oftest være store vanskeligheter forbundet med å rette opp skjevhetene. Den som får en psykisk lidelse vil ofte synke ytterligere ned i fattigdom, og kan til slutt leve et ytterst uverdig liv.

Mentale sykdommer innebærer ikke bare menneskelig lidelse. De kan også være dødelige. Selvmord som følge av mental sykdom er godt kjent. Men særlig under marginale forhold kan den ekstra belastningen som mental sykdom utgjør, være fatal.

Det hører på den annen side også med i bildet at når mennesker utsettes for store belastninger, kan man se enkelteksempler på at det utvises stor oppfinnsomhet og mye kjærlighet og omsorg for andre også under de mest fornedrende forhold. Slike kollektive og individuelle strategier for mestring kan medvirke til å minske lidelsene.

Men man står overfor enorme kapasitetsproblemer. Særlig i de fattigste landene i verden, med lite utbygde helsetjenester, har helsepersonell en overveldende mengde oppgaver. Primærhelsetjenesten er mange steder det eneste reelle tilbudet; spesialisttjenester er enten for få, for dyre eller for langt borte. Forventningene til og belastningen på dem som arbeider i primærhelsetjenesten er enorme. De har også mange ganger for liten kompetanse til å behandle psykiske lidelser. Når mentale sykdommer har lav status, og når mange ser på dem som moralsk forfall og ikke sykdom, blir det vanskelig å prioritere dette i en travel hverdag. Vaksinasjon av barn er et eksempel på et område som er høyt prioritert i fattige land. Det er en teknisk intervensjon, som alle vet redder liv. Det kan være vanskelig å se meningen i å behandle psykiske lidelser, selv om disse også kan føre til dødsfall. Som et minimum må de som har psykoser få adekvat medikamentell behandling. Også andre typer enkel behandling kan revolusjonere folks liv. Mange som lider av epilepsi, får for eksempel utilstrekkelig behandling; dette er fortsatt en myteomspunnet og alvorlig sykdom mange steder, og fører til unødig lidelse og utestenging.

Men det trengs mer enn riktig diagnose og medisinsk behandling. Den som er psykisk syk trenger omsorg for daglige behov, forståelse og toleranse for følelsesmessige og eksistensielle spørsmål. Særlig i Europa har det i de siste tiårene vært en økende erkjennelse av disse behovene. Store institusjoner har blitt avviklet eller nedtrappet, etter at de er blitt sett på som ensbetydende med en mekanisk, medisinsk tilnærming, mens åpen omsorg har blitt oppfattet som mer human. Det har vært høstet mye erfaring underveis - og nokså blandet erfaring. Mange ganger har ikke forutsetningene vært til stede for avvikling av institusjonene, og utbygging av lokale tilbud og oppfølging av den enkelte har sviktet. De individuelle behovene har iblant blitt glemt fordi prinsippene var viktigere.

Menneskerettigheter representerer et sett etiske regler som bygger på menneskelig verdighet, og som omfatter alle. Det er også et internasjonalt lovverk, som land kan forplikte seg til å følge. I den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er det slått fast at helse er en menneskerettighet. I løpet av de siste månedene har FNs menneskerettighetsorganer utarbeidet forklaringer og presiseringer for hvordan dette skal forstås og følges opp. En av fordelene ved å bruke menneskerettigheter for å fremme mental helse, er at en kan sette normer og standarder som er universelle. Derved kan det bygges bro over de kulturelle forskjellene som eksisterer på helseområdet, og som er særlig store når det gjelder hvordan psykiske lidelser defineres, ses på og behandles.

Også i norsk helsevesen er det behov for å bedre rettighetene for mentalt syke. En gruppe vi ikke må glemme er innvandrere og flyktninger. Noen har vært utsatt for tortur og voldtekt og andre traumer. De kan ha andre oppfatninger enn de gjengse norske om hva som er årsak til lidelsene, og hvordan de skal behandles. Den største utfordringen er kanskje å tilpasse tilbudet slik at det respekterer den enkelte. Dette er meget relevant for alle som blir psykisk syke, norske som innvandrere, men blir ofte ekstra godt illustrert der det er åpenbare kulturelle og språklige ulikheter.

Andre hjemlige utfordringer er knyttet til hvordan vi oppfatter alvorlige forbrytelser. Altfor ofte uttales det, også fra offentlige instanser, at det må stå psykisk syke mennesker bak de verste overgrepene. Men alvorlige forbrytelser blir oftest begått av mennesker som ikke har fått noen psykisk diagnose. Når de verste forbryterne kalles psykisk syke, rammer det hele pasientgruppen. De aller fleste som er mentalt syke lider mer eller mindre i stillhet, og ytterst få av dem er farlige.

Vi blir sjokkerte når man i fattige land hevder at psykiatriske pasienter er besatt av onde ånder og satt i bur. Jeg ser en viss parallell til våre hjemlige mekanismer for å usynliggjøre psykiatriske pasienter og når det gis forenklede forklaringer på kriminelle handlinger.