Fattigdommens utfordring

«Skal målsettingen om å halvere fattigdommen i verden innen 2015 nås, må de strukturelle rammebetingelsene endres.»

I dag er FNs internasjonale dag for avskaffelse av fattigdom. Fattigdom er mangel på de mest grunnleggende ting som mat, klær, rent vann, bolig, utdanning og helsetjenester. Hvert fjerde menneske på jorda må klare seg med mindre enn 1 dollar daglig i inntekt. Det holder bare så vidt til å overleve.

Fattigdommen er ikke langt borte. Den griner mot oss hver dag i avisspaltene og gjennom TV-ruta.

Fattigdommen har også et norsk ansikt. Mange minstepensjonister, arbeidsløse og enslige forsørgere har ikke den romslighet i økonomien som forbindes med det å være innbygger i et av verdens rikeste land. Derfor er det en viktig politisk oppgave å sikre alle norske innbyggere et trygt økonomisk grunnlag for alle daglige behov.

Men de globale utfordringene er enda større. Minst 800 millioner mennesker har ikke tilgang på de mest grunnleggende helsetjenester, over 900 millioner er analfabeter, 100 millioner mennesker er hjemløse. Fattigdommen rammer kvinner og barn særlig sterkt. De rammes nemlig hardt som krigens og nødens ofre når mennene enten har flyktet eller er blitt drept.

Den sterkeste trusselen mot menneskerettighetene og menneskeverdet er nettopp fattigdommen. Derfor har Norge alltid latt bistand til utviklingslandene og arbeid for menneskerettighetene være fattigdomsorientert. Vi har sluttet oss til OECDs og FNs mål for reduksjon av fattigdommen: innen 2015 skal andelen som lever i den ytterste fattigdom halveres. Denne oppgaven er krevende. Derfor må opptrappingen begynne nå. Og vi må få andre land med oss!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Verken stemmerett eller ytringsfrihet er særlig verdt for en person som sulter. Menneskerettigheter dreier seg i bunn og grunn om kampen for enkeltmenneskets verdi og integritet - om vern mot undertrykking og utbytting, mot marginalisering og nedverdigelse. Fattigdom er alt dette: overgrep, marginalisering og nedverdigelse. Derfor må fattigdomskriteriet fortsatt legges til grunn for valg av sektorer, målgrupper og kanaler for bistanden.

I diktet «Til ungdommen» sammenfatter Nordahl Grieg utfordringen slik:

Edelt er mennesket, / jorden er rik!/

Finnes her nød og sult, / skyldes det svik.

Det internasjonale samfunnet har en felles oppgave og et viktig ansvar i å bekjempe fattigdommen. Men hovedansvaret ligger selvfølgelig på det enkelte utviklingsland. Vanstyre, korrupsjon og overgrep fra styrende myndigheter er en av de viktigste årsakene til fattigdom. For fattige mennesker vil mange av de andre sivile menneskerettighetene fortone seg som illusoriske. Sult og fornedring kan føre til desperasjon og utgjøre en reell sikkerhetspolitisk risikofaktor. Borgerkriger og stammekriger fordyper tragedien slik at sulten og fattigdommen sprer seg. Derfor må krav til demokratiutvikling, bekjempelse av korrupsjon og forpliktelse på grunnleggende menneskerettigheter være en integrert del av den langsiktige bistanden.

Hiv/aids og andre smittsomme sykdommer er også en viktig årsak til fattigdom og utarming. Bekjempelsen av slike sykdommer blir nå trappet kraftig opp for å demme opp for en utvikling som vil forsterke fattigdomsproblemene når mangel på arbeidskraft rammer familie og samfunn.

Likevel er kanskje den største utfordringen, når det gjelder bekjempelse av fattigdommen, knyttet til det internasjonale regelverket for handel og finansielle strukturer. Dette regelverket fastlegges av internasjonale institusjoner som Verdens handelsorganisasjon (WTO), Verdensbanken (WB) og Det internasjonale pengefondet (IMF). Dette er internasjonale organisasjoner som i sterk grad har vært preget av de rike landenes interesser og der de fattige land lenge bare har hatt liten eller ingen innflytelse. Under årsmøtet til WB og IMF i Praha i slutten av september møtte flere tusen mennesker fra ulike aksjonsgrupper frem for å protestere mot det de mente var en kraftig utbytting fra de rike landenes side på bekostning av verdens fattige. De voldelige aksjonene og fysiske blokkeringer som en del ytterliggående grupper sto for, er det mange som tar avstand fra. Kritikken mot disse institusjonene blir dessverre ofte også altfor unyansert og slagordpreget. For det er ingen tvil om at vi trenger disse institusjonene som viktige instrumenter for å redusere gjeldsbyrden, bekjempe miljøproblemene, få kontroll over den raske veksten i hiv/aids og innføre bedre finansielle strukturer i utviklingslandene. Derfor blir det feil når det ropes opp om utbytting og katastrofe for utviklingslandene som søker hjelp i WB og IMF, selv om systemene langt fra virker tilfredsstillende. Men institusjonene har også justert politikken og utlånspraksisen på bakgrunn av erfaringene og kritikken som har fremkommet. Likevel - det vil være klokt om de ledende representantene for WB og IMF etablerte en dialog og lyttet til hovedbudskapet til aksjonsgruppene i Praha: Skal målsettingen om å halvere fattigdommen i verden innen år 2015 nås, må de strukturelle rammebetingelsene endres slik at de fattige landene kan ettergis gjeld uten betingelser som skaper mer fattigdom og legger grunnlag for nye gjeldskriser!

Det er heldigvis en voksende erkjennelse av at den rendyrkede markedsliberalismen ikke vil være i stand til å bekjempe fattigdom. Skal en lykkes med å skape økonomisk vekst, må strukturprogrammene og de økonomiske reformene ta nødvendig hensyn til at befolkningen samtidig må løftes ut av fattigdommen. Den svære gjeldskrisen mange land er inne i, er den viktigste årsaken til at mange utviklingsland i dag sitter fast i en dyp økonomisk hengemyr. En stor gjeldsbyrde betyr at penger forsvinner ut av landet i stedet for å gå til helse, utdanning og andre nødvendige formål. Det er derfor behov for en mer effektiv gjennomføring av gjeldsletteordningene (utvidet HIPIC) og bedre tilpasninger i IMFs makroøkonomiske krav. Fremdeles er det nemlig land som må bruke mer penger på gjeldsbetjening enn det de bruker på helse og utdanning til sammen. Bare 10 land har så langt i år fått en såkalt utvidet HIPIC-avtale. Målet er at minst 30 land skal inn under denne avtalen innen årsskiftet. Men da begynner det å haste...

Mange husker ennå de sjokkbølgene som gikk gjennom store deler av mediene, folkeopinionen og offentlige myndigheter da det under en kuldebølge for et par vintre siden ble kjent at et stort antall husløse i Oslo og andre store byer sto i fare for å fryse i hjel fordi de manglet tak over hodet. I Oslo fikk frelsesoffiseren Njål Djurhuus satt saken på dagsordenen ved at han lot de husløse sove i lokalet til Frelsesarmeens fyrlyskorps. Det ble en rystende tankevekker for alle som trodde fattigdommen i Norge var et historisk fenomen.

Fattigdommen både ute og hjemme setter på mange måter den norske samfunnsdebatten i et skarpt relieff på denne dagen som er viet til bekjempelse av fattigdom. I den globaliserte virkeligheten deler vi et skjebnefellesskap med alle verdens folk og nasjoner. Vi kan knapt skjerme oss mot sjokkbølgene fra økonomiske krakk i fjerntliggende land. Miljøkatastrofer på andre siden av jordkloden vil også kunne påvirke klimaet her i nord. Væpnede konflikter i land på god avstand fra det trygge Norden kan også true stabiliteten i vår egen region. Dette er ikke teori. Dette har vi også faktisk erfart.

Vårt nye medlemskap i Sikkerhetsrådet fra neste år av gir oss en ny og viktig plattform til å arbeide med en rekke av disse problemstillingene. Hvordan kan vi - gjennom en selvstendig og aktiv rolle og med vårt erfaringsgrunnlag og våre samfunnsverdier - bidra til arbeidet i Sikkerhetsrådet med konfliktløsing og forsoningsarbeid og medvirke til at disse viktige globale spørsmålene stadig står høyt oppe på FNs dagsorden? Veien til en meningsfull pådriverrolle i Sikkerhetsrådet går neppe gjennom solospill, men ved nært samarbeide med andre medlemmer i Sikkerhetsrådet. Men vi skal også være oss bevisst de verdier og de hensyn vi mener er viktige, som vårt bidrag til gode, fremtidsrettede løsninger.