Fattigdoms- bekjempelse?

Uten vilje til å sørge for et inntektssikringssystem som beskytter mot fattigdom, er det liten trøst i regjeringens planer om å få noen av landets 400 000 fattige i arbeid på sikt.

ETTER REGJERINGENS egen definisjon rammes ca 20 000 barn av fattigdom i Norge og ca

100 000 personer er totalt sett å regne som fattige. Legger vi til grunn EUs definisjon vil vi finne hele 60 000 fattige barn i Norge og 400 000 fattige personer totalt sett. Vi snakker altså om en betydelig samfunnsutfordring. Stortingsproposisjonen om ny arbeids- og velferdsforvaltning (St.pr.nr.46 - 2004.2005) ble lagt frem 11. mars i år. Denne forvaltningen råder over grunnleggende tjenester og ytelser for fattigdomsbekjempelse. Et sentralt spørsmål for Stortinget når den skal vurdere Høybråtens forslag bør derfor være om regjeringen ved det forslag som er lagt frem har maktet å tak i en av de mest grunnleggende sosialpolitiske utfordringer vi har: Bekjempelse av fattigdom. En side ved dette er sosial utjevning.

Regjeringen har lagt frem en Stortingsproposisjon som har som overordnet mål å få folk ut i jobb. Stortinget har bedt om at regjeringen også skal legge frem forslag til en organisasjon som ivaretar mål om en mer brukerrettet og effektiv forvaltning. Vi vet regjering mener at veien til arbeid er veien ut av fattigdom. Implisitt i den erklæring regjeringen selv har uttrykt, at deltagelse i lønnet arbeidsliv beskytter mot fattigdom, ligger en forståelse av at det medfører en øket risiko for fattigdom å stå utenfor lønnet arbeidsliv. Et logisk oppfølgingsspørsmål er derfor: Hvilken inntektssikring tilbys den som ikke er tilknyttet lønnet arbeidsliv?

Artikkelen fortsetter under annonsen

I TILLEGG til alderspensjonistene har vi i dag ca 700 000 mennesker i yrkesaktiv alder som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet og har offentlige stønader som viktigste inntekt. Det er blant folk i denne gruppen vi finner hovedandelen av de fattige i dette landet! Det må da være et voldsomt tankekors for Høybråten at de personene som etter regjeringens egen definisjon av fattigdom kategoriseres som fattige, først og fremst er folk som lever av offentlig inntektssikring som attføringsstøtte, sosialhjelp, uføretrygd og andre trygde- og tiltaksordninger som Høybråten selv er overordnet ansvarlig for. Det er mulig at de tiltak som er iversatt som ledd i andre planer utformet av Høybråtens embetsverk, så som handlingsplan for bekjempelse av sosial ulikhet, tiltaksplan for bekjempelse av fattigdom, samarbeid med partene i arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv, forslag til en ny arbeidsmiljølov, introduksjonsordningen for innvandrere, forslag til ny pensjonsreform, bebudet gjennomgang av stønader og tiltak som virkemidler i arbeids- og velferdspolitikken, på sikt vil bidra til at flere får anledning til å delta i lønnet arbeidsliv helt eller delvis. Men der er vi ikke nå. Her og nå, i dette livet, er folk syke, uføre, blir utstøtt av arbeidslivet, har redusert arbeidskapasitet perioder av livet, hele livet osv. Disse menneskene er avhengig av offentlig inntektssikring til dagliglivets livsopphold.

ANTAGELIG VIL DET alltid vil være folk som helt eller delvis er avhengig av offentlig inntektsikring. Selvsagt er det viktig både for den enkelte og for samfunnet å tilrettelegge for deltagelse i lønnet arbeidsliv for denne arbeidskraften. Men fattigdommen avskaffes ikke ved at Høybråten og andre politikere mener at det er ved lønnet arbeid vi unngår å havne i fattigdom. Ønsket om å være i lønnet arbeid, og ved dette øke mulighetene til å unngå fattigdom, deler politikere med de fattige selv. Men så lenge det er et arbeidsliv som ikke vil ta imot deres arbeidskraft, så lenge arbeidslivet støter ut folk som av ulike grunner har redusert arbeidskapasitet, så lenge det er krefter helt utenfor den enkeltes kontroll som medfører et liv utenfor arbeidslivet, må det være en av velferdsstatens aller viktigste oppgaver å sørge for at folk får et liv beskyttet mot fattigdom.

NÅR REGJERINGEN ikke viser vilje til å sørge for det mest grunnleggende i folks liv, et inntektssikringssystem som beskytter mot fattigdom, er det en elendig trøst for dagens fattige at reformforslaget og andre planer muligens kan bidra til å få folk ut i lønnet arbeid på sikt. Når Stortinget nå skal behandle Stortingsproposisjonen om ny Arbeids- og Velferdsforvaltning bør den fortelle regjeringen at den ikke aksepterer slikt. Den må fortelle regjeringen at vi nå også må se på inntektssikringssystemet, både organisatorisk og på stønadsnivå. Sosialhjelpen er i den sammenheng en viktig utfordring. Den bør avkaffes. Vi har metervis med dokumentasjon som viser at folk opplever denne stønadsformen som ynkeliggjørende og uverdig. Det er et av velferdsordningens store paradokser at offentlig inntektssikring er konstruert slik at den bryter ned de samme menneskene som forventes og kreves at holder oppe høy arbeidsmotivasjon. Økning av trygdeytelser over det nivået regjeringen selv har satt som mål på fattigdom er kanskje det viktigste svaret på fattigdomsbekjempelse, og på brukernes rettmessige krav om et verdig system for inntektssikring. Da vil også behovet for økonomisk sosialhjelp falle bort for ca. halvparten av alle de som i dag mottar dette. Disse har nemlig en trygdeytelse som er for lav til å leve av, og trenger supplerende sosialhjelp til livsopphold. Ved å sørge for at disse mottar en statlig ytelse som er til å leve av vil vi redusere byråkratiet rundt administrering av inntektssikringssystemet. Dette korresponderer også godt med Stortingets krav til regjeringen om å legge frem forslag til en mer effektiv forvaltning. Den gruppen sosialhjelpsmottakere som kun har sosialhjelp som eneste kilde til livsopphold bør på samme måte som andre som er utelukket fra arbeidslivet ha en rett til en forutsigbar og verdig inntektssikring. Dette kan meget enkelt håndteres innenfor dagens trygdelovgiving som administreres av statlig forvaltningsnivå.

VED AT STORTINGET forteller regjerningen dette oppnår den følgende: Et forvaltningsapparat som kan bruke mindre tid på å administrere pengeytelser og mer tid på å jobbe sammen med brukere blant annet i forhold til kvalifiseringstiltak rettet mot å komme i jobb. Ved dette får vi en forvaltning som er rettet mot å redusere behovet for offentlig inntektssikring. Dernest får vi en inntektssikringsordning som oppleves som verdig og derved også mer brukerrettet. Videre får vi et inntektssikringssystem som legger grunnlaget for er en mer effektiv forvaltning. Alle reformmålene vil derved være ivaretatt. Og endelig: Det blir tatt et avgjørende grep for å bekjempe fattigdommen i Norge.