Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fattige barn i rikt land

«Jeg snakker ikke til noen om hvordan vi klarer oss. Du vet, det finnes jo ikke fattigdom i Norge – vi enslige mødre, vi får jo nok…».

Ordene kommer fra en ung mor som lever på tidsbegrenset uføretrygd. Sarkasmen og bitterheten lar seg ikke skjule. Rammene for samtalen er barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Barna hennes sliter med tristhet, konsentrasjonsvansker, skolefravær. Moren har en psykiatrisk lidelse. Ulike hjelpeinstanser er inne i bildet.

Og hva er så problemet? Familien får vel hjelp, tenker du. Ja, men hvilken hjelp blir tilbudt? Og for hva? Økonomien snakker ikke moren om. Men barna snakker. Med vaktsomme øyne vendt mot moren forteller de om urettferdigheten de føler når andre barn får klær de hadde ønsket seg. De snakker om middagene de ikke spiser, om lysten til å gå på kino eller kafébesøk. Men det verste er å late som. Hverdagen består av hemmeligheter. Trusselen er barnevernet. «Snart orker jeg ikke mer», sier den eldste, og forteller om bekymringer knyttet til høstens leirskole. Yngstemann er engstelig for at mamma ikke har råd til å kjøpe kostymet til skolens juleforestilling. Moren lytter. Vi hører gråten i barnas stemmer. Heller ikke i år blir det råd til sommerferie. Men det verste er å svare når medelever og lærere ved høstens skolestart etterspør ferieminner. Deres ferieminner handler ikke om badeliv, lek og latter. For dem handler ferien om kjedsomhet, lange dager, angsten for mamma som er sliten. Å sykle ned til stranden kjennes uoverkommelig. Mamma har sagt hun ikke orker mer. Vaskemaskinen har røket og strømregninga er ubetalt. Barnas bekymringer og uro forstås som psykiske problemer.

Hvilken behandlingsmetode skal vi ta i bruk? Hvilken medisin kan lindre smerten ved å være fattig blant de rike? Hvilke behandlingsmetoder fører til gjenvinning av selvrespekt, selvaktelse og uavhengighet?

Jeg kjenner en gutt. Han er bare ti år. I perioder nekter han å gå på skolen. Han gråter. Det gjør også moren. Hun er utslitt. Også hun lever på tidsbegrenset uføretrygd. En alvorlig depresjon er grunnlaget for denne. Gutten har aldri vært på sommerferie. Alle kameratene reiser bort. På hytta, på seilturer, til Syden eller til bestemor i Nord-Norge. Han har ingen å reise til. Trygden strekker heller ikke til noen ferie. Husleien og strømutgiftene tar det meste av pengene.

Hvordan kan barnepsykiatrien bistå disse barna? Hvilke behandlingsmetoder fjerner smerten, angsten og tårene til barn som daglig kjenner klasseskillets brutalitet? Moren ovenfor gjør oss oppmerksom på et problem som ikke alltid er like tydelig innenfor psykisk helse for barn og unge. Det er ikke selvsagt at de økonomiske levekårene blir tematisert i en behandlingskontekst. Levekårene er ikke lett å avlese utenfra i et land hvor likhet er så høyt verdsatt. Barn og ungdom går med de samme buksene, hettegenserne og joggeskoene. Mobiltelefonen er i aktiv bruk hos de fleste. Foreldrene har sørget for denne likheten. Å ha dårlig råd er skambelagt i et samfunn der «alle» synes så rike. Det bidrar til å gjøre fattigdom til et individuelt problem som må hemmeligholdes og takles av den enkelte. Foreldrene vi her snakker om, vet så inderlig vel at de tilhører den gruppen arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen mener må ut i arbeidslivet. Men de vet også at de ikke er i stand til det. Deres psykiske helse hindrer dem. De er imidlertid innforstått med at de kan søke økonomisk bistand på sosialkontoret til ekstrautgifter i forbindelse med barnas fødselsdager, klær til 17. mai, fritidsaktiviteter, mv. Men problemet er at slike søknader gjerne avslås under henvisning til de generelle reglene for sosialhjelp.

I løpet av 2009 planlegger Regjeringen å fjerne rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførepensjon, og innføre en ny stønad, såkalte avklaringspenger. I Aftenposten 13.12.07 kunne vi lese at minstenivået skal bli som i dag på ca. 120000 kroner. Men i motsetning til minstepensjonen skal avklaringspengene skattlegges som lønnsinntekt. Dessuten blir barnetillegget lavere. Den totale utbetalingen blir dermed mindre. Istedenfor å heve minsteytelsen satser Regjeringen på at bedre individuell oppfølging skal få folk raskere ut i arbeid. Som hovedregel skal denne stønaden kunne utbetales i fire år. For dem som ikke lykkes å skaffe seg egnet arbeid – eller for dem som ikke makter det – betyr det lavere utbetalinger enn de får i dag.

Problemet er at dette rike landet ikke har råd til å sikre at alle barn kan spise seg mette hver dag, feire bursdager, ha et hverdagsliv noenlunde lik andre barn de sammenlikner seg med. Å føle seg annerledes over tid utløser reaksjoner. Barn henvises til barnepsykiatrien for symptomer som har sammenheng med en uholdbar livssituasjon. Belastningen på familien er total: Dårlig økonomi, dårlig helse, lite sosialt nettverk, få støttepersoner. Alvorlige og omfattende belastninger som fratar familien muligheten til å utøve kontroll og innflytelse over eget liv. Problemene tvinger familiene inn i en vedvarende avhengighetssituasjon som bidrar til opplevelse av tap av egenkontroll. Avmaktsfølelsen fratar enkeltindividene, store og små, følelsen av selvverdi og selvaktelse.

En livssituasjon preget av totalt underskudd, både sosialt og økonomisk, tilsier dype arr i individenes kropp og sjelsliv. Den franske kultursosiologen Pierre Bourdieu har påpekt hvordan mangelen på sosial og økonomisk kapital bidrar til at historien gjentar seg fra generasjon til generasjon. Erfaringene nedfeller seg i den enkeltes kropp og mentale strukturer og viser seg gjennom måtene vi handler på. Disse barna sosialiseres inn i en situasjon der de ikke ser mulighetene for selv å skape endring.

Og hva er så svaret? Jeg har liten tro på at lavere trygdeutbetaling eller tettere individuell oppfølging vil gjøre livssituasjonen til disse barna annerledes. Mødrene har hatt individuell oppfølging over mange år uten at arbeidslivet har kommet nærmere. Og det er ikke fordi de er arbeidssky eller late.

Barneperspektivet må bli tydeligere i det sosialfaglige arbeidet innenfor sosialtjenesten/Nav. Derfor kan en håpe at den nasjonale satsingen gjennom kompetanseplanen «Barnefattigdom i Norge (2006-2009)» vil bidra til at større fokus rettes mot barnas situasjon. Men framfor alt må minstenivået for den tidsbegrensede uføretrygden og sosialhjelpen heves opp på et anstendig nivå. Dessuten må psykisk helsetjeneste for barn og unge inkludere sosialtjenesten som en naturlig samarbeidspart på linje med barnevernstjenesten. En helhetlig hjelp forutsetter at også familiens økonomiske situasjon blir tatt med i vurderingen av aktuelle hjelpetiltak og behandlingsformer. Et tettere samarbeid mellom kommunetjenestene og spesialisthelsetjenestene kan bidra til at barn og unge som lever i en sårbar livssituasjon merker at hjelpen de mottar blir en reell hjelp som gjør en forskjell i hverdagen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media