HYPNOTISERENDE: Maria Mercedes Coroy i «Ixcanul».
HYPNOTISERENDE: Maria Mercedes Coroy i «Ixcanul».Vis mer

Fattige foreldre og gifteklar datter må finne ut av det

Resultatet er et vulkanutbrudd i «Ixcanul»

FILM: Når en film fra Guatemala får norsk kinopremiere, kan du være rimelig sikker på både at det er snakk om den beste guatemalske filmen det året, og at den ikke står tilbake for internasjonal sammenligning på høyt nivå. «Ixcanul», med amatører foran kamera og en regidebutant bak, vakte da også fortjent oppsikt under årets filmfestival i Berlin.

Erotisk oppvåkning

Tittelen betyr «Vulkanen» (hvorfor er den ikke oversatt?), og potensialet for utbrudd av lava er til stede både i konkret og overført betydning. Historien foregår i et karrig fjellandskap ved foten av en fotogen vulkan.

Syttenårige Maria (Maria Mercedes Coroy) og mayafamilien hennes har egentlig nok med å ta seg fra dag til dag, om ikke Maria både skulle oppdage sine egne erotiske og romantiske lengsler og vekke andres. Dessverre er ikke disse lengslene alltid gjengjeldte eller treffsikre. Den hun kikker på, er en sjarmerende døgenikt som lyser dårlig nytt på fem kilometers avstand for alle andre enn en oppslukt tenåring. Den som kikker på henne, er farens arbeidsgiver.

Rå kraft

Heldigvis er ikke «Ixcanul» en formanende «se så tøft de har det»-film. Snarere er det som om fattigdommen pløyer grunnen og gjør filmen følelsesmessig rikere og dypere. Her er det ingen valg som ikke kan ha alvorlige konsekvenser. Fortellingen som kunne blitt et melodramatisk trekantdrama utvikler seg til å bli en sterk historie om forholdet mellom mor og barn.

I Marias pragmatiske mor (Maria Telòn) anes en rå kraft som trolig er det som har holdt familien i gang, men hun er begrenset av at hun vet så lite om verden utenfor gårdssamfunnet i fjellene. En levende folklore og ærbødighet overfor gamle tradisjoner og myter går i henne opp i en enhet sammen med en usentimental praktisk sans og aksept for livets realiteter.

Kraftfull karisma

Regissør Jayro Bustamante er ikke blant dem som setter to streker under svaret. Egentlig har han ingen svar i det hele tatt. Han lar den storslagne naturen være en selvfølgelig ramme rundt det som skjer, og er en nøktern skildrer av de mest ladede møter. Ofte lar han kameraet dvele ved bare én av deltagerne i en dialog, og legger på den måten vekt på det lyttende og reagerende.

Lyttingen blir ekstra besnærende av at Bustamante har funnet ekstremt karismatiske skuespillere. Det er vanskelig å se for seg at noen kan bli lei av å se på ansiktet til hovedrolleinnehaver Coroy, med skiftende uttrykk som både virker avklarte og intense. «Ixcanul» er nok ikke for alle, men den kan fort komme til å oppsluke den som tør å gå nær den. Litt som med en vulkan, altså.