Fattige som alibi for dambygging

Mellom 10 og 30 millioner mennesker er tvangsflyttet på grunn av dambygging i India.

Indiske dammer

Statsminister Jens Stoltenberg hevder at damprosjektene i India er demokratisk forankret, men er de det når de som får sine landsbyer oversvømt, blir tatt med på råd først seks år etter at det er besluttet å bygge? spør Tonje Folkestad, leder i Foreningen for Internasjonale Vann- og Skogstudier (FIVAS) og Himanshu Thakkar, en av kritikerne av damprosjektene.

Under sitt offisielle besøk i India nylig ble statsminister Jens Stoltenberg kritisert for å hjelpe norske bedrifter til milliardkontrakter i den indiske vannkraftsektoren. Hvorfor er det så sterk motstand mot vannkraftutbygginger i India? - skal vi tro Stoltenberg, er jo formålet å skape utvikling ved hjelp av miljøvennlig energi.

India er verdens nest største dambygger, bare slått av Kina. Landets første statsminister, Jawaharlal Nehru, erklærte dammer som «vår tids templer», og gjennom de drøyt 50 årene siden frigjøringen har India satset massivt på dambygging for vanning og kraftproduksjon som en sentral del av sitt moderniseringsprosjekt. Men dambyggingen har i mange tilfeller vakt voldsom motstand fra fattige småbønder og landsbyboere, ofte adivasier (samlebetegnelse på stammefolk). Det har vært ført årelange kampanjer, demonstrasjoner og rettssaker. Den mest kjente kampen har utspilt seg i Narmada-dalen, der flere hundre tusen mennesker må flytte etter hvert som hjemstedene deres oversvømmes. Deres kamp har blant annet vakt den anerkjente forfatteren Arundhati Roys engasjement, og Roy kom også med krass kritikk mot Norges statsminister under hans indiabesøk.

Roy og andre indiske damkritikere argumenterer med at prosjektene er udemokratiske, miljøødeleggende, og fører til en omfordeling av ressurser fra den fattige delen av befolkningen til den rike. Statsministeren bygger sin promotering av norsk vannkraftindustri på enkle antakelser om det motsatte: 1) Beslutninger om utbygging er demokratiske fordi India har et demokratisk styresett, 2) større kraftproduksjon vil føre til at deler av befolkningen som i dag mangler tilgang til elektrisitet vil få det, og 3) vannkraft vil ha positive effekter for skog og klima.

Statsministeren har notert seg at flere hundre millioner mennesker i India mangler strøm. Men er det de strømløse som vil nyte godt av slike prosjekter som det norske konsortiet NCC har fått kontrakt på i Kashmir? Ved Sawalkote-prosjektet forventes det en enhetspris på strøm på fem rupier, en pris som selv industrien har problemer med å betale. Vanlige forbrukere i området kan ikke engang betale dagens markedspris på to rupier. Et annet kraftverk i Kashmir, Dulhasti, ender trolig opp med en pris på elleve rupier, etter store kostnadsoverskridelser forårsaket av manglende utredninger og sikkerhetsproblemene i det konfliktfylte Kashmir. Ingenting tyder på at Sawalkote kan unngå de samme problemene.

Snarere enn å nyte godt av økt kraftproduksjon må de fattigste bære en uforholdsmessig stor del av kostnadene ved dambygging i form av tvangsflytting, oversvømt jord, tapt fiske etc. Det handler ofte om at de mister sitt livsgrunnlag, uten at deres rett til kompensasjon anerkjennes. Anslag går ut på at mellom 10 og 30 millioner mennesker er tvangsflyttet på grunn av dammer i India. Slik foregår den «omfordeling av ressurser fra de fattige til de rike» som Roy og andre refererer til, og slik forsterkes det enorme gapet mellom fattig og rik i India.

Den uavhengige Verdens damkommisjon, nedsatt etter initiativ fra blant andre Verdensbanken, konkluderer i sin sluttrapport fra november 2000 med at dette er et generelt problem ved dammer i utviklingsland. I svært mange tilfeller har økt fattigdom og miljøødeleggelser gjort kostnadene ved dambygging større enn nytten.

Stoltenberg hevder at damprosjektene er demokratisk forankret, fordi India er et demokrati. Erfaringene viser imidlertid at beslutningsprosessene ved utbygginger er alt annet enn demokratiske. Sawalkote-prosjektet ble vedtatt av myndighetene allerede i 1994, men først høsten 2000 ble en konsultasjonsprosess med lokalbefolkningen satt i gang. Det er ikke utarbeidet planer for kompensasjon og flytting, og ettersom prosjektets konsekvenser fortsatt er mangelfullt utredet, vet man ikke om alle de berørte er hørt. Er det demokratisk når de som får sine landsbyer oversvømt av et utbyggingsprosjekt, blir tatt med på råd først seks år etter at det er besluttet å realisere prosjektet?

Miljøargumentet til Stoltenberg kan det også settes store spørsmålstegn ved. Dersom vannkraft skal redusere avskogingen i Kashmir, slik tilhengerne av prosjektet hevder, forutsetter det at tilgang til elektrisitet hindrer uttak av skog til energiformål. Men det kan vanskelig skje når de som bruker ved som energikilde, ikke er de samme som de som har råd til å bruke strøm. Erfaringer fra kraftutbygging i India har snarere vist at utbygginger øker presset på omkringliggende skogområder. Når Stoltenberg trekker inn klimaargumentet for å rettferdiggjøre norsk deltakelse i et kontroversielt kraftprosjekt i India, er dobbeltmoralen iøynefallende: Skal potensielt ødeleggende prosjekter i India kompensere for manglende klimatiltak her hjemme?

India trenger mer elektrisitet, men for at vannkraft skal bidra til utvikling må hensynet til de fattige ivaretas. Indiske myndigheter har nektet å delta i den internasjonale dialogen i Verdens damkommisjon, om hvordan konfliktene ved damutbygginger kan reduseres. De slår hardt ned på grasrotbevegelser som setter spørsmålstegn ved de storstilte og prestisjefylte prosjektene.

På bakgrunn av indiske myndigheters steile holdning er det beklagelig at deres norske motstykke nå velsigner norsk-indiske vannkraftkontrakter. Begrunnelsene om miljøgevinst og fattigdomsreduksjon holder ikke. Hva er den virkelige motivasjonen?

Snarere enn å løpe de norske vannkraftselskapenes ærend, må norske myndigheter kreve at India ivaretar hensynet til grupper som rammes av utbyggingsprosjekter. Ett forslag kommer fra den indiske NUPI-forskeren Amit Kumar Shrivastava i en kronikk i Aftenposten: «Investorland som Norge bør inngå bilaterale avtaler om forhold knyttet til etikk og moral ved for eksempel større utbygginger.» Slik norsk engasjement i indisk vannkraftsektor foregår i dag, frykter vi at hensynet til svake grupper nok en gang utnyttes som alibi for det som i realiteten er de ressurssterkes gevinst - i Norge så vel som i India.