Fattiges toppskatt

«Alle lovlige spill begrunnes med at de skal skaffe penger til gode formål. Men gjør pengespillene virkelig det, og hvem betaler egentlig regningen?»

De siste tiårenes liberalisering har gjort Norge til et av Europas fremste spilleland, med 22 milliarder i omsetning. Regjeringen skal snart legge fram «en samlet gjennomgang av spill- og lotteriområdet». Vi vet ikke hvilke endringer som vil bli foreslått, bortsett fra at regjeringen ønsker å fjerne et særnorsk fenomen - at grådige spilleautomater står i butikkene hvor alle ferdes. Alle lovlige spill begrunnes med at de skal skaffe penger til gode formål. Men gjør pengespillene virkelig det, og hvem betaler egentlig regningen? Finansdepartementer ønsker ikke at inntekter skal øremerkes til bestemte formål. Dette gjelder selv logiske øremerkinger: Bensinavgiften skal ikke gå til veier, alkoholavgiften ikke til forebygging. Det gjøres ett unntak fra denne regelen: Inntekter fra lovlige pengespill skal gå til bestemte formål. I hvert fall i teorien.

Fra spilleautomatene går sju øre pr. krone til en organisasjon. Store inntekter går til private selskaper som står for driften. Norsk Tippings overskudd skal deles mellom kultur, forskning og idrett. Idrettsmidlene fordeles etter søknad, men midlene til kultur og forskning forsvinner inn i statskassen på samme måte som skatter og avgifter. «Øremerkingen» kan neppe sies å være reell. Staten måtte uansett, som i andre land, bevilge penger til forskning og kultur. Til tross for tippemidlene bevilger Norge mindre til forskning enn de landene vi sammenlikner oss med. Ville det blitt bevilget enda mindre uten tippemidler? Det kan like godt være at tippemidlene bare medfører at staten slipper å bevilge så mye fra skatter og avgifter som de ellers måtte gjøre. I USA er det påvist at det er dette som skjer.

Når amerikanske delstater har foreslått å liberalisere pengespill, har argumentet vært at inntektene skal gå til opprusting av skoler eller helsevesen. Men kongressens kommisjon kunne i sin «National Gambling Impact Study» (1999) ikke påvise at dette hadde ført til en bedre utvikling av skoler og helsevesen. Statene syntes å ha redusert sine ordinære bevilgninger tilsvarende. En analyse i tidsskriftet Current Sociology (2001, 5:1-15) påviser at de som har tjent på liberaliseringen av gamblinger middel- og overklassen, som ellers måtte betale mest i skatter og avgifter.

Hvorfor begrunnes så innføringen av pengespill alltid med at en skal skaffe penger til et eller annet godt formål? Som vi i Norge er i ferd med å gjenoppdage, er pengespill en risikabel aktivitet som medfører tragedier for individer og familier. Politikere vilheller redusere enn øke skatter og avgifter, og når de tyr til spill, har de behov for legitimering - at fordelene vil oppveie ulempene.

Myndighetene kaller ofte pengespill for «frivillig skattlegging». Utenlandske studier viser at ca. fem prosent spiller for å støtte et godt formål. I virkeligheten er spillene en metode til å innhente ufrivillige bidrag til gode saker, gitt for selv å profitere på gaven. Arrangører av pengespill har som oppgave å utforme og markedsføre spillene slik at spillerne får illusjoner om gode vinnersjanser. Dette gjøres på ulike måter. Spilleautomater og skrapelodd er laget slik at de spesielt ofte gir «nesten-gevinster» som gir en falsk følelse av å være nær gevinst.

Totalisatorprinsippet i trav og fotballtipping gjør at eksperter vinner oftere, men desto mindre beløp. Forskning har vist at ekspertise overhodet ikke bedrer det økonomiske resultatet i det lange løp. Alt strevet med å utvikle ekspertkunnskaper om trav eller fotball er - økonomisk sett - fullstendig bortkastet.

Ved odds-tipping har ekspertene fordeler, men også de taper i det lange løp. Norsk Tippings ledelse forteller at de største ekspertene får igjen over 90 prosent av innsatsen, men det betyr at selv disse ekspertene taper.

Internett-gambling tilbyr gratis demo-spill, som gjerne er programmert slik at spillerne stadig vinner «liksom-gevinster». Hensikten er å lokke spillerne til å satse ekte penger, men da brukes et annet dataprogram som gir gevinstlangt sjeldnere.

Lotto er blitt verdens mest utbredte spill på grunn av manglende forståelse av tilfeldighetenes lover. Forskning har vist at mange lotto-spillere tror at ved selv å velge tall øker vinnersjansene. Det er en ren illusjon. Uansett hvilke tall man satser på, er sjansene like utrolig små. Hver lottorekke gir gjennomsnittlig en førstegevinst med 96 155 års mellomrom.

Men det er ikke dette markedsføringen forteller. For pengespill er vanlige krav til saklig reklame opphevet. Markedsføringen av alle pengespill setter ensidig søkelys på de ufattelig sjeldne storgevinstene. Norsk Tipping har lært folk at «å vinne i Lotto» er noe stort. Men i virkeligheten er over 99 prosent av gevinstene på mindre enn 300 kroner.

Hver uke sender Norsk Tipping tilbake til mer enn 100 000 Lotto-spillere en «gevinst» som omtrent tilsvarer det gjennomsnittlige innsatsbeløpet. Alle spill har masse ubetydelig smågevinster for å skape en falsk følelse av at «Nå er jeg i nærheten av den store gevinsten.»

Reklamens ensidige søkelys på toppgevinster får folk til å tenke på en helt spesiell måte i forhold til pengespill: Hvis en skal kjøpe aksjer, tenker alle at en må basere seg på fakta og sannsynlighet. I pengespill har markedsføringen gjort at spillere kobler ut logikken og bare tenker at «Det kan hende jeg vinner storgevinsten».

Det er hevdet at pengespill er «en straffeskatt på den delen av befolkningen som ikke forstår statistikk og sannsynlighetsregning». Denne straffeskatten rammer de som har lite utdanning spesielt sterkt. Norsk Tipping nevner på sine nettsider 27 kommuner hvor omsetningen er spesielt stor. Alle disse kommunene er karakterisert ved et lavt utdanningsnivå. I disse kommunene har gjennomsnittlig bare 13 prosent høyere utdanning, mens landsgjennomsnittet er 21 prosent. Det fortelles at Knut Frydenlund kalte pengespill en «fattigmanns-skatt». Han hadde helt rett. Av Norsk Tippings 27 beste spillekommuner har alle unntatt én lavere gjennomsnittsinntekt enn middels. Hvis en ser seg om i Oslo handlesentre, finner en at handlesentrene på østkanten og i drabantbyene har flere ganger så mange spilleautomater som handlesentrene på vestkanten. Slik er det også i andre land som har spilleautomater. På den nasjonale australske konferansen om sosialpolitikk i 2001 presenterte professor James Doughney en analyse av spilleautomatenes sosiale konsekvenser. Han ga analysen tittelen «sosioøkonomisk bandittvirksomhet» («Socioeconomic Banditry»).

I mange land er det foretatt befolkningsundersøkelser om pengespill. Når en deler befolkningen i ulike inntektsgrupper, finner en at høyinntektsgruppene bruker mindre enn 0,5 prosent av inntektene sine på pengespill, mens de som har lave inntekter bruker 2-4 prosent. En forskergruppe som studerte konsekvensene av innføringen av National Lottery i Storbritannia i 1995, bemerket at økningen i pengespill økte de sosiale forskjellene.

Få liker å betale skatter og avgifter, men samtidig må det offentlige få inn midler på en eller annen måte. Skatter kan gjøres progressive, slik Einar Gerhardsen uttrykte det: «Vi mener at de med bredest skuldre skal bære den tyngste børen.» Hvis man mener de sosiale forskjellene i samfunnet er for store, er det naturlig å innhente en stor del av statens inntektsbehov gjennom slik beskatning.

Avgifter, f.eks. momsen, rammer i prinsippet «flatt» - alle betaler den samme prosentdelen. Hvis man mener de sosiale forskjellene i utgangspunktet er passe store, bør en stor del av statens inntekter innhentes gjennom avgifter. Pengespill er en regressiv skatt. Hvis vi mener de sosiale forskjellene bør økes, er det klokt å fortsette en liberal pengespillpolitikk. Derved kan de velhavende og velutdannede slippe med mindre skatter og avgifter og skyve regningen over til de fattige.

Det er kanskje ikke tilfeldig at samtidig som spillene er liberalisert, er den progressive beskatningen betydelig svekket og inntektsforskjellene økt. Protestene har vært påfallende svake. De fattige skal jo også bli rike - ved å vinne i Lotto!