Fattigmanns-Vonnegut

Hvorfor skal jeg interessere meg for noe så kjedelig og affektert?

BOK: Dave Eggers debuterte med et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk, en tittel som kan få en hvilken som helst leser til å ta fram øksa; noe svært få gjorde, så vidt jeg husker, og så vidt jeg også husker, ble romanen rost kraftig. I fjor høst ble denne novellesamlingen utgitt på norsk, og med det fikk vi et unødvendig bidrag til vår lokale oversatte litteratur. Både språk, dramaturgi, forfatterens slappe holdning til menneskene han forteller om, det fabulerende, eller for å være mer presis, det manierte og jålete, vitner om 224 sider som burde fått ligge i fred. Jeg kan gå inn på hver enkelt novelle og påpeke svakhetene, men det er unødvendig: Gjennomgående er de korte prosatekstene intetsigende og virker skravlete tross lengden, mange av de lengre novellene får presset på seg fantastiske elementer, som noen ganger minner om utarmet, halvhjertet Kurt Vonnegut. De mangler også noe så elementært som vendinger (hvis de kommer, er det en fis i sivet etter tjue sider eller så); og det trenger historiene, siden det er en tradisjonell, psykologisk realisme som ligger i bånn. Listen er lenger. Men mest usympatisk er det at Eggers ikke egentlig bryr seg om sine egne personer, og at han prøver å fri uhemmet til leseren med anstrengte språklige påfunn. Den eneste grunnen til at noen vil gi ut dette, må være at forlaget ser fram til noe bedre, og vil holde forfatteren varm. Nei, nei, nei.