Fatuhiva for alltid

- Hva mener du om å vende tilbake til naturen, sa jeg plutselig.

- Da må det være fullt ut, svarte hun fast og uten å betenke seg.

Det avgjorde saken. Hun hadde fattet poenget.

  • Jeg var 15 år da jeg leste denne ordvekslingen for første gang. Den finner sted i «Fatuhiva - tilbake til naturen» av Thor Heyerdahl. Jeg tar ikke for hardt i om jeg sier at denne boka slo meg fullstendig ut. I en verden infisert av førkrigsstemning og formørket av statsledere av dommedagsslekta, gjorde den 22 år gamle Thor Heyerdahl det grep som skulle danne grunnlaget for hans verdensberømmelse. Sammen med sin første kone Liv reiste han ut til de ukjente Marquesasøyene i Stillehavet, nærmere bestemt øya Fatu Hiva, med ett mål for øye: å vende tilbake til naturen.
  • Jeg nevnte ordet grep, men tar det raskt tilbake. Jeg velger å tro at de færreste som har lest den vidunderlige reiseskildringen som kom ut av denne tur-retur paradis, kan se noe beregnende eller kalkulert ved den. I bokas åpningskapitler gjør forfatteren grundig rede for den lengselen ut mot verden som hjemsøkte ham på gutteværelset i Larvik. «I sekstenårsalderen begynte jeg å bli urolig.» For en femtenåring traff budskapet klokkereint selv knappe femti år seinere. Det tok meg 20 sekunder å komme meg fra rommet mitt til kollen ovenfor huset og til utsikten over verdenshavet - og Amerika neste. Det var bare å komme seg på en båt. Men selv med kilden bare et gruskast unna var det ikke så lett å definere «lengselen». Det bare stakk så rart i brystet. Med «Fatuhiva» fikk puberteten endelig et anstendig rammeverk.
  • Forfatteren Tor Bomann-Larsen har påpekt at «Fatuhiva - tilbake til naturen» i bunn og grunn er århundrets kjærlighetshistorie - og nærmest ber om å bli plukket opp av Hollywood. Han har mye rett i det. Det var i alle fall enkelt for leseren å bli forelsket i fru Heyerdahl. Men det var også mye annet å fordype seg i. «Dagen begynte når den flotte, papegøyefarvede Marquesas-gjøken vekket den slumrende jungelen med sine gjallende trompetstøt», var alt annet enn å våkne brått på en skolepult ved Utheim skole. Liv og Thor spiste banan og fei, kokosnøtter, brødfrukter, taro, pæreformede papaya store som meloner, ville ananas, røde dvergtomater og kjempefrukten tapo-tapo, med «smak og utseende som blodrøde jordbær, men av størrelse som blomkålhoder». De skylte elendigheten ned med lemon squash søtet med presset sukkerrør.

Jeg kjenner det rykker nå også.