Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fatwa mot fotball

«Timbuktu» er en stillferdig og intelligent film om livet i en by okkupert av fundamentalistiske islamister.

FILM: Abderrahmane Sissakos «Timbuktu» skildrer livet i en liten by i det nordlige Mali hvor en gruppe jihadister har innført et absurd restriktivt styre. Det er en kompleks materie som har fått økt aktualitet etter attentatet mot Charlie Hebdo, og Sissakos lavmælte og til tider svært morsomme tilnærming tar publikum til kjernen av fundamentalismens problem.

Forbud mot alt «Timbuktu» er en drama uten hovedpersoner, og det nærmeste man kommer et tradisjonelt plott er at en gjeter ved et uhell skyter og dreper en fisker under en slåsskamp, og deretter får sin straff utmålt av islamistene. Brorparten av spilletiden er viet skildringer av livet under okkupasjonen, som guttene som spiller fotball uten ball, og mannen som bruker to tolker når han fremlegger sitt krav om å få gifte seg med en fremmed kvinne.

En av filmens store styrker er nettopp at Sissako aldri gjør noe forsøk på å komme under huden på rollefigurene. «Timbuktu» er mer en samling øyeblikksbilder enn noen virkelig fortelling, og rollefigurene gjør ikke stort annet enn å reagere på islamistenes stadig mer bisarre innskrenkning av deres personlige frihet. Røyking og sport forbys, og det er ikke lov å sitte utenfor boligen sin. Om natta sniker jihadistene seg rundt på hustakene for å finne ut hvem som spiller musikk.

Fascismens banalitet Det store dramatiske høydepunktet i «Timbuktu» inntreffer når en fisker dreper en ku som har forvillet seg inn i garnene hans. Kun her maner Sissako til noen virkelig emosjonell patos. I de påfølgende scenene hvor mennesker piskes, steines og skytes for å ha forbrutt seg mot loven er filmspråket utpreget distansert. Dette er en svært effektiv illustrasjon av hvordan mishandling og henrettelser blir dagligdagse hendelser under et fascistisk styre som ønsker å fjerne menneskelighet fra ligningen.

«Timbuktu» er ingen brannfakkel om sivilisasjonskamp og ytringsfrihet, ei heller er den et flammende innlegg om farene ved religiøs fundamentalisme. Derimot er den en stillferdig og intelligent skildring av et omstendelig, dobbeltmoralsk og erkepatriarkalsk barbari. Og dét er under alle omstendigheter å foretrekke.