Faust som fascinerer

De siste tjue minuttene av «Faust» på Nationaltheatret er formidable. De er verdt tre timers vekselvis fascinerende teater og tettpakket slit gjennom en krevende og nesten filosofisk monstrøs tekst.

Faust

Myten Faust

I løpet av disse tjue minuttene forklares alt. Skarpe lysstråler skrår inn over en dunkel scene. Et grønt tåketeppe brer seg rundt en kritthvit jordkule, en kjempediger blank ball som både Faust og Mefistofeles, lik Chaplins diktator, har lekt seg med gjennom hele forestillingen. I ett lysglimt, til lyden av isnende fiolintoner, skjønner Faust - og vi - at jaget, klatringen, selvrealiseringen ikke var - og ikke er! - verdt alle forsakelsene. At veien til mest mulig penger, makt, suksess, berømmelse og ære har sin meget høye pris.

Betar

I disse tjue minuttene, som både oppsummerer stykket og formulerer et budskap for oss i dag, sitter man som betatt og forsteinet. I disse siste scenene blir denne «Faust» ikke bare et monument over mennesket som inngikk en pakt med djevelen og solgte sin sjel, men også et monument over det århundret vi nå forlater. Modernitetens århundre, framskrittets tidsalder, den virksomme rastløshetens århundre, innledet med industrialiseringen og avsluttet med Internett. Århundret hvor Gud ble erklært død, kjærligheten overtatt av reklamebransjen og himmelen erstattet med TV2s værdamer.

Omstendelig

Før det har tekst og iscenesettelse gjort teateropplevelsen både omfangsrik og omstendelig. «Faust» I og II, Goethes livsverk fra inngangen på 1800-tallet, han brukte til sammen 60 år på skuespillet, er et idédrama mettet med symbolikk og referanser. Til Goethes samtid og til Vestens kulturhistorie. Del I skildrer inngåelsen av djevelspakten og Fausts forhold til og dype svik overfor sin Solveig, den dydige Gretchen. Mens del II forteller om Faust og Mefistofeles' ferd ut i den store verden, hvor Faust ønsker å virkeliggjøre menneskehetens største drømmer. Denne delen er et sant lappeteppe av greske myter, keiservyer og slagmarkpanorering. Hadde Goethe skrevet den i 1970-åra, ville man lurt på hva han gikk på. Del II har alltid vært regnet som lite spillbar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I svenske Ragnar Lyths regi framstår Goethe likevel som tidvis meget moderne. Det kryr av replikker og observasjoner med eviggyldig og tidsaktuell appell. Lyth har strammet inn teksten, stokket om på scenene og pakket oppsetningen inn som teater i teatret. Svakheten, spesielt i første del, er at regien blir for tydelig og at arrangementer og dreiescenebruk kommer for hyppig og tett.

Trollbinder

I dunkel setting under høyreiste funkisrør (scenografi Sören Bunes) gir dikteren (Per Christensen) i rullestol startskuddet til en reise som trollbinder øyet, men altså ikke før mot slutten åpner for de store dramatiske dybder.

Her forvandles levende pudler til djevler. Engler flyr over scenen. Det er ekspressivt og surrealistisk, dadaistisk og makabert. Det lukter røkelse og sigar. Dette er virkelig teater som appellerer til sansene. Spesielt gjøres det mye ut av lysdesignet. Marianne Thallaug Wedset må ha fulgt godt med da Robert Lepage gjestet National.

Spillet er jevnt over meget solid. Monna Tandberg er djevelsk god som Mefistofeles, et infernalsk og svartkokt heksebrygg av tålmodig fristerinne, kattemyk kynisme og behagelig diskresjon. Fausts kvaler og mektige tekst er vel ivaretatt av Bjørn Skagestad, Gørild Mauseth gjør en fin Gretchen, mens Ågot Sendstad muntrer opp som hennes venninne Marthe.

«Faust» gir deg ikke bakoversveis. Det er teater som krever. Men du får noe igjen - til slutt.