Faust

Faust som fascinerer

Aktuell: Mange kunstnere har i årenes løp brynt seg på faustmyten, men da Woody Allen sa at «all litteratur er en fotnote til Faust», tenkte han nok mest på Goethes versjon. I går hadde Goethes «Faust» premiere på Nationaltheatret i Oslo. Bjørn Skagestad spiller Faust, Gøril Mauseth spiller Gretchen og kongepuddelen Uno Faxe fra Drøbak debuterer som Mefistofeles.

Myten: Den historiske Faust ble født i Tyskland på slutten av 1400-tallet og livnærte seg som omstreifende alkymist, astrolog og magiker. Faust fikk fort rykte på seg som en bedragersk sjarlatan, og etterhvert begynte det å versere historier om at han sto i ledtog med onde makter. Dermed var myten om mennesket som bytter sin sjel mot jordiske tjenester ved å inngå en pakt med selveste djevelen, et faktum.

Christopher Marlowe: Den første «Faust»-romanen kom i 1587, og ble skrevet av en ukjent forfatter. Noen få år seinere utga engelskmannen Christopher Marlowe «The Tragicall History of Doctor Faustus». Det var Marlowes versjon som gjorde Faust til verdenslitteratur, blant annet via engelske teatertrupper, som tok stykket med seg tilbake til Tyskland.

Johann Wolfgang von Goethe: Det er sagt om Tysklands mest berømte dikter at hans liv var hans beste dikt. Goethe ble født i Frankfurt am Main i 1749. Han flyttet til Leipzig for å studere jus, deretter til Strasbourg, men begge steder ble han minst like godt kjent med kvinnene og litteraturen som med jussen. Som dikter ble Goethe avgjørende preget av tidas romantiske ånd, Sturm und Drang, noe brevromanen «Den unge Werthers lidelser» fra 1774 står som et godt eksempel på. Året etter flyttet Goethe til Weimar, der han ble boende store deler av sitt liv. Historien vil ha det til at det siste han sa før han døde i 1832 var: «Mer lys!» Utsagnet har i ettertid voldt Goethe-forskere mye hodebry (de lurer selvsagt på hva han mente med det).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Faust: Goethe brukte nesten 60 år på å fullføre Faust. Første del var ferdig i 1808 og andre del i 1831, ett år før han døde. I stykkets første del, «Prolog i himmelen», samtaler Vårherre og Mefistofeles om tilstanden på jorda, og de to inngår et veddemål: Hvis Mefistofeles kan få vitenskapsmannen Faust til å bli fornøyd med livet som det er, til å slutte å strebe, da har han vunnet og Vårherre og «Faust» har tapt.

Humanistisk manifest: Faust er ikke noen ubetinget sympatisk figur, men det er hans streben mot utvikling som redder ham fra fortapelsen. Slik sett kan Faust leses som et humanistisk manifest, der budskapet er at mennesket kan frelses uansett hvor stor skyld det pådrar seg, så lenge dets streben er levende.

Tragedien: I og med at Faust frelses, kan man si at Goethes drama får en lykkelig utgang. Men «Faust» er også en tragedie: Det er en kunnskapstragedie når Faust fortviler over sitt verdensfjerne liv som lærd, det er en kjærlighetstragedie når Faust forfører og ødelegger den uskyldige Gretchen, og det er en kulturtragedie når Faust i andre del mislykkes i sitt forsøk på å skape et idealsamfunn.

Gretchen: Den unge og uskyldsrene Gretchen representerer alle de tradisjonelle dydene i det tyske bondesamfunnet: kjærlighet, godhet, naivitet og selvoppofrelse. Hun går i kirken, spinner klær og synger vakre sanger, og til slutt er det hennes ubetingede kjærlighet som frelser Faust. Gretchen har klare likhetstrekk med Solveig i Ibsens Peer Gynt.

Thomas Mann: Den mest kjente fortolkningen av faustmyten i vårt århundre er Thomas Manns roman «Doktor Faustus», historien om den unge komponisten Adrian Leverkühn, som selger sin sjel til djevelen for å kunne lage en ny og revolusjonerende musikk. At Manns fortolkning av faustmyten er langt mindre optimistisk enn Goethes henger sammen med tida den ble skrevet i. Manns «Doktor Faustus» kom ut i 1947, og kan leses som et angrep på kreftene som førte til nazismen og Tysklands sammenbrudd.