Favnen full

KONSERT: Men forventningene ble innfridd lenge før Andsnes kom på podiet, etter pause. For ungdomssymfonikerne spilte så det grein, helt på egen hånd, i første avdeling. Eller mer presist, de spilte under ledelse av Ole Kristian Ruud, som må ha vært sprekkeferdig av stolthet over sine unge musikere.

Store spenn

De hadde spent buen høyt. Først med Richard Strauss’ «Don Quixote», umiddelbart fulgt opp av Ravels andre suite fra balletten «Daphnis et Chloë». Begge er svære og krevende verker. Det første fordrer evnen til å foredra musikk slik at den drar deg inn som i en spennende fortelling; det andre med et skimrende overlys som gjør alt, hver minste lille instrumentale figur helt gjennomsiktig og transparent, samtidig som den behøver musikere som kan legge ettertrykk til velklangen, som er bedøvende vakker.

Og slik låt det faktisk, overveldende og vakkert. Så der satt vi i vantro begeistring over den blottende unge musikerskaren på podiet, og tenkte: hvordan er det mulig? Inntil musikken tok oss, og vi glemte alt annet.

Styrkeprøve

Så var det tid for den store styrkeprøven, i Brahms. Solistpartiet er svært, og av solisten krever det evnen til å følge de stikk motsatte impulsene som Brahms gir, på en og samme tid. På den ene siden det voldsomme drivet framover, som hele tida balanserer mot en motsatt impuls, om å holde tilbake. Litt som å gi full gass og bremse, samtidig.

Det gir Brahms’ musikk det eiendommelige, gyngende preget, der alle forsøk på korrekte løsninger blir feil i utgangspunktet. Men når solisten lykkes, slik Andsnes gjorde det i går, blir effekten en musikk som aldri faller til ro, de mange kraftutladnngene til tross, men holder seg svevende på sin eiendommelig måte.

Og så blir det veldig nærgående musikk, hele tida på grensen til å drukne i sitt eget, sterke og ofte sorgfulle uttrykk; musikk spent ut mellom uttrykk som flommer over og impulsen om å holde tilbake. Overveldende og uendelig vakkert dette også, litt slik som når knopper brister.

Det ble Andsnes’ verk. For i Brahms trakk orkestrert seg liksom tilbake og ble bakgrunn. Fin bakgrunn, men uten noen gang å følge opp Brahms’ invitt til å blande seg opp i solistens gjøren og laden.

Men på en måte savnet vi ingen ting, vi som fikk favnen full av Andsnes’ mesterlige fortolkning.