LANGE KØER: Folk i Cape Towns forsteder står allerede i lange køer for å få ekstra vann. Foto: AFP PHOTO / RODGER BOSCH
LANGE KØER: Folk i Cape Towns forsteder står allerede i lange køer for å få ekstra vann. Foto: AFP PHOTO / RODGER BOSCHVis mer

Vannkrise i Sør-Afrika:

Favorittbyen min tørster, og jeg er en del av problemet

Cape Town er i krise, skriver Marie Røssland.

Kommentar

Den 16. april 2018, også kjent som «Day Zero», vil mest sannsynlig bli dagen Cape Town går «tom» for vann. Om det ikke skjer før. «Det vil være den største krisen en storby har opplevd siden New York etter 9/11», sier statsminister i Western Cape-provinsen, Helen Zille.

I 2014 bodde jeg seks måneder i det som seinere ble min favorittby. Det sier mye når man er fra Bergen. Den vinteren var våt og kald, noe som var kjipt for en utvekslingsstudent, men paradoksalt nok også en av årsakene til at millionbyen nå går tom for vann.

For allerede i 2009 ble myndighetene varslet om den kommende tørkeperioden. Klimaforskere anslo at perioden 2013 til 2019 ville være unormalt tørr. Også i 1990 skrev Cape Times om en kommende vannmangel. Det er lenge siden 1990.

«Det er ikke en tørke. Det er en vannkrise», svarte en sørafrikansk venn av meg da jeg spurte han hvorfor det var nettopp tørke. For selv om gresset er brunere, og reservoarene mindre, så er det mye vann i flere naturlige kilder i byen. Det er bare ikke gjort nok for å utnytte det. Noen skylder på lokale og regionale myndigheter, andre på nasjonale. Mange mener at krisen kunne vært unngått. Alle skylder på hverandre. De nasjonale myndighetene styres av partiet ANC, men det er opposisjonspartiet DA som har makten lokalt i Western Cape. Dette er to partier som ikke akkurat er kjent for å samarbeide.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Flere forslag kom oppe til vurdering nasjonalt og lokalt. Alt fra å demme opp elver, lagre regnvann fra Table Mountain, og å utvinne ferskvann fra saltvann. Men da disse tiltakene lå på bordet, ble klimaforskerne tilsynelatende motbevist. Årene 2013 og 2014 ga ingen tegn til en kommende tørke, snarere tvert imot. Det kom unormalt mye nedbør, reservoarene rente over, og myndighetene la flere av prosjektene på is. Og da jeg satte meg på flyet mot Oslo med kjærlighetssorg i januar 2015, forlot jeg en by som badet i sol og grønne sletter.

Men da jeg returnerte til Cape Town i desember i fjor, ble jeg møtt av et annet syn. Solen stekte fortsatt, men slettene under Table Mountain var brune, og skilt med «If it´s yellow, let it mellow. If it´s brown, flush it down» hang på alle offentlige toaletter. Klimaforskerne fikk rett til slutt. I 2015 kom den tørre perioden, og da var det nesten for seint å gjøre noe med det.

Nå kommer dag null nærmere og nærmere. Myndighetene har satt en grense på 50 liter vann per husholdning om dagen. Dette innebærer blant annet at «vann ikke skal ned i avløp med mindre det går via toalettet, og vann som går ned i toalettet skal ha vært brukt til noe annet først», forklarer Zille. Problemet er at over halvparten av befolkningen ikke klarer å leve etter dette målet, og så lenge befolkningen i Cape Town og Western Cape-provinsen fortsetter med dette, vil vannlagrene være nede på 13 prosent innen 16. april, og krisen vil være et absolutt faktum.

Realiteten for Cape Towns rundt fire millioner innbyggere vil da være at de må stille seg i kø for å få vann ved bevæpnede vannposter. Kriminaliteten og volden kan fort tilta i en by som allerede har store problemer. Spesielt når de kun kan ta med seg 25 liter vann om dagen. Likevel tar de fleste capetownerne stort sett akkurat dette med ro. Væpnede vakter er ikke noe nytt. Det har de til og med på universitetet, og mange har det i nabolaget. Det er ikke uten grunn at den private sikkerhetsindustrien i Sør-Afrika er blant de største i verden.

For de fattigste i byen, og dem er det mange av, vil ikke overgangen være så stor. Folk i townshipene er vant med vannposter, og har heller ikke et spesielt stort forbruk. Myndighetene har lovet at det fortsatt skal være vann her, men det kan fort endre seg. De fattigste er dessverre også vant med at myndighetene svikter dem.

De rikeste synes selvsagt det er kjipt at plenen er død og bassenget er tomt, men de har hamstret vann i månedsvis. Noe andre verken har tid eller ressurser til. Nå er det nesten tomt for femlitersdunker i butikken. Den nedre middelklassen vil på sin side måtte stå timevis i kø daglig for å få vann. Hva som vil være realiteten for eldre og funksjonshemmede, er ennå ikke avklart.

Hvor lenge dette vil vare, er heller ikke sikkert. Blir den kommende vinteren like tørr som den forrige, og myndighetene ikke lyktes med noen av tiltakene for å hente vann fra andre kilder, kan byens befolkning måtte overleve med det vannet de har i dag til 2019. Et av de klareste alternativene er nå å utvinne ferskvannvann fra saltvann. Byen er omringet av hav.

Da jeg spurte min sørafrikanske venn om han mente jeg og andre turister var en del problemet, svarte han både ja og nei.

Nei, fordi vi ikke har skyld i at myndighetene har feilet, men ja fordi vi har bidratt til overforbruket de siste åra. Det kan jeg skrive under på. Cape Town var definitivt noen liter nærmere «Day Zero» etter mitt tolv dager lange opphold, spesielt etter to døgn med matforgiftning. Skulle jeg bestemme meg for å returnere i mai, slipper jeg dessuten å måtte stå i vannkø. Jeg kan bare sjekke inn på et hotell. Det kan også de rikeste. For mens jeg blir bedt om å la det «yellow mellow», så vanner de fortsatt golfbanene.

Cape Town er i krise, og det er ikke bare vannet som er problemet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook