TV: Etter to seminifinaler var 37 deltakere blitt til 26, som i kveld konkurrerte om Eurovision-seieren i Liverpool Arena. Storbritannia var stand in for fjorårsvinner Ukraina, som fortsatt herjes av krig.
Finland endte på andreplass, mens Norge endte på en meget respektabel femteplass. Vi anmeldte låtene fortløpende.
1. Østerrike: «Who The Hell Is Edgar?» - Teya & Salena
Teya og Selena elsker visstnok Eurovision, men det spørs om det hjelper dem i kveld. Du skal være veldig god om du vinner som første deltaker ut av 26 land, sjøl om duoen smeller til med et sceneshow som låner estetikken til industrirocken og band som tyske Kraftwerk. De to synger en ganske intens og hektisk teknoinspirert popsang om å være influert av forfatter og poet Edgar Allan Poe.
2. Portugal: «Ai Coração» – Mimicat
Marisa Mena, eller Mimicat, har vært med på å skrive et av finalens beste bidrag, uten at det behøver å bety så mye... Tittelen kan oversettes til «Åh, hjerte», og jeg mistet tidlig hjertet mitt til denne annerledes og forfriskende sangen. Ella Fitzgerald er blant inspirasjonskildene hennes, men her føler jeg meg hensatt til kabaretscenen. Det er slett ikke sikkert dette holder til en toppplassering, men finalen trenger et innslag som dette!
3. Sveits: «Watergun» – Remo Ferrer
Den første «pianoballaden» i kveldens finale – sjøl om Remo drar på litt etter hvert. Låten endrer karakter underveis, men blir fort kjedelig. «Watergun» har et antikrigsbudskap: «Jeg vil ikke være soldat. Det er ikke vannpistoler, jeg vil ikke leke med ekte blod». Teksten gjentas flere ganger og ender dessverre opp som en klisje – i likhet med låten. Men - pluss for god stemme. Det er ingen selvfølge i Eurovision!
4. Polen: «Solo» - Blanka
Det har vært en del kontroverser rundt Polens bidrag etter påstander om en rigget konkurranse, men Blanka kjører på som om ingen ting har hendt. Den enkle teksten handler om at hun har det best aleine, men låten oser av fest og høye paraplydrinker. Dette fenger! Et mellomparti ødelegger flyten og virker noe maplassert, og spørsmålet er om Europa vil være med på festen til halvt polske og halvt bulgarske Blanka.
5. Serbia: «Samo mi se spava» - Luke Black
Hello, synger Luke. Hallo! Denne låten, med en tittel som kan oversettes med «Jeg vil bare sove», hadde jeg håpet å slippe å se i finalen. Det serbiske vinnerbidraget signert vokalist Luke, i et musikalsk landskap basert på tung tekno og metal a la tyske Rammstein er tilsynelatende uten mål og mening. Jeg vil ikke en gang kalle det sang, mer mumling eller hvisking. Låten er et eneste rot, og blir dårligere for hver gang jeg hører den. Hadde ingen ting i finalen å gjøre!
6. Frankrike: «Évidemment» – La Zarra
La Zarra starter som en Edith Piaf, men skrur ganske raskt over til et mer moderne, bassdrevet teknoinspirert uttrykk – sjøl om hun holder seg innenfor chanson-tradisjonen. La Zarra må være finalens høyeste, i hvert fall med litt hjelp! Hun synger selvfølgelig på fransk, og hun går høyt der også, men dessverre holder ikke stemmen helt. Uansett er dette klassisk Eurovision-materiale som kan legge seg i toppsjiktet.
7. Kypros: «Break A Broken Heart» - Andrew Lambrou
Andrew er australier, men konkurerrer for hjemlandet til foreldrene. Det er ikke noe originalt over låten, tvert imot er det noe du føler at du har hørt før. Men han har en sikker og trygg – og klokkerein - rockestemme som av og til «bryter» ut i falsett. «I’m a survivor», synger Andrew – som fortjente å gå videre. Helt til topps går den neppe, til det er den for «ordinær» og strømlinjeformet. Det blir litt mye føling.
8. Spania: «Eaea» – Blanca Paloma
Litt flamenco og synkoperte rytmer lar seg vanligvis høre, men det må innrømmes at det er lett å bli sliten av denne sangen. Det er liksom ikke så mye å forholde seg til, ikke noe refreng å «hvile» ut med, bare heftige rytmer i form av klapping og dramatisk sang. Denne må du nok være spansk for å forstå eller ha fullt utbytte av, og da tenker jeg ikke nødvendigvis på språket. Dette er vel det vi kaller velment.
9. Sverige: «Tattoo» – Loreen
Loreen er årets største favoritt, og det er ikke så vanskelig å forstå. Hun har en kraftig stemme som bærer langt, og gjør sin kanskje beste opptreden akkurat i kveld. Best når det gjelder, altså! Er hun også kveldens mest nasale? Sjøl om det må ikke må underslås at «Tattoo» mInner i overkant mye om hennes egen vinnersang fra 2012, «Euphoria», er det en bombe om ikke denne blir blant topp fem. Om det ikke skulle bli seier i kveld er låten uansett en hit. «Tattoo» har toppet singellista i Sverige og har iogså listeplasseringer i 14 andre land.
10. Albania: «Duje» - Albina & Familija Kelmendi
Seks familiemedlemmer i to generasjoner representerer Albania. I en finale med mange «ordinære» bidrag blir dette en stor kontrast. «Duje» har et snev av folklore og sigøynermusikk, i modernisert form, og etter en heseblesende start finner den en slags form og går seg til. Det er rørende å se familien og entusiasmen de legger ned, men det blir i overkant mye dramatikk og «føling».
11. Italia: «Due Vite» - Marco Mengeni
Forhåndsklare Italias låt er klassisk bygd opp som en litt svulstig ballade og har allerede vunnet Sanremo Music Festival 2023. Den er midt i blinken for et Eurovision-publikum med sans for ballader og kan fort stå igjen som vinneren ikveld. Marco er «prototypen» på en italiensk balladesanger – selvfølgelig på morsmålet - og har en sjuendeplass fra 2013 å forsvare. Sjøl om dette blir stillestående, må det honoreres at Marco har fullstendig stemmekontroll i en konkurranse med mye svak vokal.
12. Estland: «Bridges» - Alika
Alika, «Idol»-stjerne i hjemlandet, bidrar med finalens andre pianoballade – uheldig nok rett etter en annen ballade. Helt oppskriftsmessig øker den i intensitet underveis, med «dramatiske» strykere som understøtter stemningen. Her er det ikke fokus på show, men en egenskrevet låt med en tekst med en smule substans. Også hun har en av finalens beste stemmer. Estland vant Eurovision i 2001 og ble nummer tre året etter, så her har de litt å forsvare. Men oddsen gir ikke Alika store vinnersjanser.
13. Finland: «Cha Cha Cha» - Käärijä
Finland har vunnet før med rock. De ligger i favorittsjiktet igjen, men jeg blir overrasket om denne blandingen av sang og rap i en slags teknoinnpakning – på finsk - går helt til topps. Det er anmassende, og både Käärijäs sangstemme og et refreng som begrenser seg til de tre ordene «Cha Cha Cha» er noe begrenset. Denne anmelderen er heller ikke like begeistret for hårsveisen til vokalisten som kommunen i Sør-Finland som har byttet ut kommunevåpenet midlertidig med sju käärijä-er med bolleklipp!
14. Tsjekkia: «My Sister’s Crown» - Vesna
Vesna er et band med seks kvinnelige medlemmer som ble startet for å feire feminitet og slavisk søsterskap. De byr på noen doser tøff attityde og god harmonisang, men «My Sister’s Crown» flyter like dårlig som ei stri elv og er lite spennende. Visuelt vekker de oppsikt med fletter som går til gulvet, men sangen høres ut som et eneste stort refreng.
15. Australia: «Promise» - Voyager
Australia har vært med i Eurovison siden 2015 og har hatt fire låter blant topp ti. Det er ganske imponerende. Blir det en femte? Voyager har visstnok drømt om å delta siden Australia ble med i dette sirkuset, men det er ikke så lett å få tak på hva de vil at denne låten skal være. Med en miks av synth-pop, heavy metal og pop faller den mellom flere stoler. Det høres i det hele tatt veldig australsk ut. Noen som husker Men At Work? Voyager vil veldig mye på kort tid, men låten er i hvert fall ikke kjedelig.
16. Belgia: «Because of You» - Gustaph
Belgia har vært med siden starten og vant med Sandra Kim i Bergen i 1986. I 2003 ble det andreplass. Gustaph tar her skrittet fra korist ved to anledninger til vokalist - med en låt han er delansvarlig for. Her er vi på fest! Hans blanding av tekno og dance er ganske intens, men aller best fungerer et soulpreget refreng. Dragartistene på skjermen bak er nok en hilsen til de ivrigste Eurovision-entusiastene. Catchy, fengende og vanskelig å mislike. Fin hatt også!
17. Armenia: «Future Lover» - Brunette
Armenia stiller med en låtskriver, vokalist og danser som også er medlem av ei jentegruppe og et coverband. Brunette synger til sin «kommende elsker» at hun vil være både snill og god og se bra ut. Ikke mye «girl power» der, altså! Åpningen er langdryg, men sangen løftes når den øker i tempo til det heseblesende - med strykere som et dramatisk element. Hun vil mye, og låten gjør også noen rare vendinger underveis som ødelegger flyten.
18. Moldova: «Soarele și Luna» – Pasha Parfeni
Lite å glede seg over her. Det blir mye «fekting» og geberder. Har vi med en kampsortutøver å gjøre? Stemmen er begrenset, dansefoten dårlig, trommeslagerne er mest til pynt, det er ingen utvikling i sangen, de kvinnelige koristene har store horn i bakhodet (!) og hva er greia med å bruke en kortvokst, dansende «fløytespiller»? Siden dette var ett av 31 nasjonale bidrag lurer jeg på hvordan de andre 30 var. Det lurer nok de som setter oddsen også på, for de er skyhøye. Jeg sitter bare og venter på at den endelig skal ta slutt.
19. Ukraina: «Heart of Steel» – Tvorchi
Mer tekno. Som fjorårsvinner er Ukraina forhåndskvalifisert til årets finale. Det krigsherjede landet stiller med duoen Tvorchi, som har gitt ut fire album som alle har nådd førsteplassen på den viktigste lista hjemme i Ukraina. Med dagens situasjon i Ukraina i bakhodet, føles det helt naturlig at sangen handler om tapperhet. «Heart of Steel» bygger ikke på noen Eurovision-oppskrift, men framstår som en moderne og litt «dramatisk» pop-låt. Catchy er den også.
20. Norge: «Queen of Kings» - Alessandra
Norsk-italienske Alessandra Watle Mele gikk videre fra semifinalen på tross av overraskende svak vokal, men retter opp det svake inntrykket når det gjelder.
Erfaringsmessig er det en fordel å starte seint. Alessandra starter dessuten på italiensk, så kanskje hun sjarmerer seg til mange stemmer derfra. Så får vi se om også resten av Eurovision-publikummet liker det dramatiske, storslåtte, pompøse og svulstige ved denne sangen, som er en slags miks av «norsk» tekno og italiensk temperament og operaestetikk. Igjen imponerer hun når hun når de helt store høyder mot slutten - og holder tonen lenger enn i semifinalen. En outsider?
21. Tyskland: «Blood & Glitter» – Lord of the Lost
«We’re so happy we could die», synger Lord of the Lost. Det gjelder i hvert fall om de vinner med denne vrien av goth metal med en dose glamrock. Det er intenst, med et voldsomt driv. Disse gutta leker ikke, og topper med litt voksen growling. Engelsk med tysk aksent er ikke veldig sjarmerende, og det høres ut som de synger «Blood & Clitter». Men det er jo faktisk ganske fengende musikalsk, da.
22. Litauen: «Stay» - Monika Linkyté
Ny pianoballade som løfter seg litt etter en kjedelig åpning. Medlåtskriver Monika har en flott stemme og synger reint, og hun er blitt bedre for hver gjennomgang. Låten er like enkel som tekstklisjeen hun «lirer» av seg. Ikke er det mye egenart å spore heller, men hun skal ha for det fengende refrenget, «Čiūto o tūto», som er et uttrykk fra litauisk folketradisjon.
23. Israel: «Unicorn» – Noa Kirel
Noa Kirels sang om enhjørningen har «alt», en miks av tekno og pop, med en kraftvokalist, dramatiske strykere og hardtarbeidende dansere. Noa sjøl gjennomførerer en skikkelig treningsøkt med innlagt dans. «Phenomenal», synger hun. Eller var det «femininal»? Heftige saker er det uansett, og «Unicorn» er en vinnerkandidat i mitt hode.
24. Slovenia: «Carpe Diem» - Joker Out
«Carpe Diem» føyer seg fint inn i rekka av rocka bidrag i Eurovision. Sjøl kaller Joker Out musikken sin shagadelic (sexy /psykedelisk) rock’n’roll. Bandet synger på morsmålet, i likhet med for eksempel de italienske 2021-vinnerne Måneskin – som de kan minne litt om. De virker litt «stressa» i starten, men heldigvis tar låten raskt en mer fengende retning. Joker Out er finalens mest sjarmerende band og låten deres er lett å like. Men spiller de sjøl?
25. Kroatia: «Mama ŠČ!» – Let 3
At denne skulle ta seg til finalen er en gåte for meg. Let 3 skal etter sigende inneholde et kamuflert spark til Putin, men det forsvinner i en totalt meningsløs sang som jeg ellers ikke finner en eneste formildende omstendighet ved. En mann i fotsid frakk med juksebart a la Groucho Marx, som synger uten et snev av eleganse og med småsur vokal, sammen med fire andre eldre herrer, i underbuksa, appellerer overhodet ikke. Hvorfor jubler publikum i Liverpol hemningsløst? Hva er det jeg ikke forstår? Jeg tror de gjør narr av oss. Årets dummeste!
26. Storbritannia: «I Wrote A Song» - Mae Muller
Hvis han dumper deg, skriv en sang! Det er «budskapet» i Storbritannias bidrag, som avslutter hele konkurransen. Og - det er erfaringsmessig atskillig bedre å avslutte enn å starte!
De britiske øyer har fem seire og rekordmange 16 andreplasser i Eurovision – sist i fjor med Sam Ryder. I år kan 25-åringen bidra til at statistikken blir enda bedre når hun deltar med en «luftig», rytmesterk og moderne sang som minner om artister som Dua Lipa og Billie Eilish. Mae har sjøl bidratt som medlåtskriver. Et debutalbum er ferdig innspilt – og venter bare på at hun skal gjøre det skarpt i Eurovision. Litt heseblesende og noe svak vokal, særlig i starten, og hun har en tendens til å svelge ordene. Men totalt sett er dette en av finalens mest renskårne poplåter.
