Fedre og sønner i Klassekampenhuset

DET ER umulig å ikke være enig med Randi Gressgård (7.7). Under et syltynt feministisk ferniss, der feministiske skribenter får lov til å dele en spalte eller to, er Klassekampen blitt et oppsamlingssted for tilårskomne herrer i alle aldre som synes samfunnet er blitt for androgynt og for komplekst. Selv henger redaktør Bjørgulv Braanen på veggen som den syvende far i huset og bestemmer suverent gjennom sine sønner hvilke gjester som skal få kost og losji for natten. Når Braanen hevder at «det er fullstendig feilslått og uttrykk for misforstått anti-rasisme, å la være å intervjue eller trykke innlegg av folk en ikke liker», så kan man ikke gjøre noe annet enn å trekke på smilebåndet. Braanen trykker ikke journalistikk som kan så tvil om Klassekampens redaksjonelle ståsted. Tror noen virkelig at fedrene og sønnene i Klassekampen starter en EU- eller innvandringsdebatt i folkeopplysningens navn og lar seg overbevise av det beste argumentet? Ta et eksempel. Som den åttende far i huset sitter en mumifisert Ottar Brox og gjentar de samme argumentasjonene mot arbeidsinnvandring som han gjorde på 70-tallet: Det er bare eliten som tjener på arbeidsinnvandring. For vanlige folk fører det bare til at en ny underklasse blir skapt. Er arbeidsinnvandring et interessant politisk stridstema i dag? Nei. Selv SV, som Brox engang var en markant ideologisk førerskikkelse i, har i denne stortingsesjonen gått inn for å gjøre det lettere for de som vil arbeidsinnvandre til Norge.

SELV DEKNINGEN av det som er kalt den nye antiglobaliseringsbevegelsen er styrt i Klassekampen. Den nasjonale mentor her er niende far i huset, Kåre Lunden, som med glødende øyne ser stumt ned fra det lille hornet sitt på veggen. Her får Braanen også hjelp av en av sine andre sønner, Magnus Marsdal, også han trøndernasjonalist og kompis med debattredaktør Håkon Kolmannskog. Som leder av norske ATTAC og Klassekampenjournalist, skal alle som er kritiske til nasjonalstaten, lukes ute av både ATTAC og Klassekampens spalter. Dermed får de norske leserne aldri vite at synet på nasjonalstaten splitter møtene i World Social Forum i to. Det må vi lese New Left Review for å vite, der for eksempel en av forfatterne av Empire og Multitude, Michael Hardt, skriver.Det er trangt i Klassekampenhuset der fedre og sønner har barrikadert seg for å hindre at sollys slipper inn. Der sitter de i badstua og pisker hverandre mens de forfatter stev til Norge og den norske mannens ære. Himmelen over Klassekampen har aldri vært lavere.