Det er bare å si det som det er. Andre akt av Riksteatrets oppsetning av Eugene O'Neills «Lang dags ferd mot natt», med Stein Winge som regissør og Liv Ullmann på scenen, som etter en utsolgt turné ble avsluttet på Nationaltheatret denne uken, er det mest rått velspilte stykke teater på norske scener i år. Etter en litt anmassende og oppskrudd første akt, der Winge går rett på galskapen fra første minutt og gjør det vanskelig å bevege seg videre, er andre akt en serie frenetiske konfrontasjoner i den skakkjørte skuespillerfamilien Tyrone. De er smertefulle å se på og umulig å ta øynene fra.

I sentrum står familiefaren, den avdankede skuespilleren James Tyrone, og den tæringssyke yngstesønnen Edmund, spilt av Bjørn Sundquist og Pål Sverre Valheim Hagen. Det er tredje gang de to spiller far og sønn, eller en surrogatversjon av samme forhold. I Winges 2008-oppsetning av Shakespeares «Henrik IV» var de, som Falstaff og prins Hal, en dynamisk duo som i stor grad lyktes med å skinne gjennom en overlesset oppsetning. I fjor overbeviste de i filmen «Jernanger», i roller som var for små for talentet deres. I høst har de nådd et høydepunkt sammen.