MÅ LÆRE AV DE ETNISK NORSKE: — Jeg savner integreringsperspektivet i den politiske debatten rundt fedrekvoten, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
MÅ LÆRE AV DE ETNISK NORSKE: — Jeg savner integreringsperspektivet i den politiske debatten rundt fedrekvoten, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB ScanpixVis mer

Fedrekvote som «tvangsintegrering»

Jeg er etnisk pakistansk og Stortinget «tvinger» meg til å bli en bedre far for barna mine. Men jeg klager ikke!

Jeg er gift med en etnisk pakistansk dame og har to barn, ei jente på to og en nyfødt gutt. Da vi fikk vårt første barn, var kona i utdanning og hadde dermed ikke rett til foreldrepenger. Siden vi bare hadde én inntekt og Nav bare dekker grunnlønn, ble vi enige om at hun tok ut hele permisjon for å opprettholde samlet familieinntekt i permisjonsperioden.

Jeg må innrømme at innerst inne var jeg glad for at jeg ikke måtte ta permisjon. Ikke fordi jeg ikke ville tilbringe mer tid med barnet, men fordi jeg ikke visste hvordan. Jeg visste ikke hvordan man tar hånd om en liten baby helt alene. Farsrollen jeg var oppvokst med innebærer absolutt intet ansvar for å passe på barnet, noe man tar for gitt i dagens norske samfunn. Der jeg kom fra var det vanlig å overlate barnet til mor med en gang det begynte å bli urolig. Jeg var rett og slett redd for å ta ansvaret.

Situasjonen var annerledes da vi skulle planlegge barn nummer to. Vi var enige, som før, om at minst én av foreldrene skulle være hjemme lengst mulig. Kona var i fulltidsjobb og vi hadde råd til å ta permisjon. Med andre ord hadde jeg ingen unnskyldninger denne gangen for ikke å ta farspermisjon. Utgangspunktet var at jeg skulle ta ut mer enn de ukene Nav hadde reservert til meg, og i de «gode» gamle dagene var det bare seks uker som var reservert til far. Jeg klarte å forhandle fram til maksimum ni uker, med stor stolthet, må jeg legge til, selv om det ikke var spesielt vanskelige forhandlinger. Så kom barnet, og til vår begges fortvilelse hadde Staten nå økt fedrekvoten til hele tolv uker. Nå var plutselig de ni ukene jeg har forhandlet meg fram til ikke noe å skryte av. Og tolv uker er lenge. Kona er ikke helt klar for å overlate barnet alene til meg. Hun er heller ikke vant til en slik familiemodell, at moren kan ta fri fra barnet.

Men hva blir konsekvensene undrer jeg? Jeg må ta ansvar for barnet mitt i drøyt tre måneder, og det alene store deler av døgnet. Jeg har aldri kjent noen (far) som har gjort det før, og ingen fra min vennekrets har fått barn ennå. Vel, da må jeg finne andre fedre med like gamle barn som bor i nærheten og prøve å bli kjent dem. Spørre dem om ditt og datt. Kanskje bør vi planlegge aktiviteter sammen? Få barna til å leke sammen? Det kan gi meg et unikt innblikk i et typisk norsk familieliv, en mulighet jeg ikke har hatt før. Kanskje finner jeg en farsrolle jeg ikke fant i min barndom.

Men hva kommer min litt eldre datter til å tenke? Vel, hun kommer til få en bedre «familierollemodell» med en (relativt) likestilt far. Hun kommer også til å ha annerledes forventninger til mannen hennes enn det hennes mor har hatt. Det er litt vanskelig å si noe om yngstemann. forhåpentligvis får han en større tilknytning til sin far enn han ellers ville ha gjort.

Men alt dette er jo nettopp integrering. Og det er dette elementet jeg savner i den politiske debatten rundt fedrekvoten. Hver gang det er en debatt om fedrekvoten, så får man høre hvordan den er imot valgfrihet eller hvordan den bidrar til likestilling og så videre. Men det som mangler i debatten er hvordan den potensielt kan bidra til integreringsprosessen. Selvfølgelig er bidraget avhengig av hvor mange fedre med utenlandsk bakgrunn som faktisk tar permisjon på grunn av ordningen.

Man bør ikke undervurdere effekten av denne typen kulturell integrering i hverdagen. Introduksjonsloven for innvandrere sier: «Formålet med denne loven er å styrke nyankomne innvandreres mulighet for deltakelse i yrkes- og samfunnslivet, og deres økonomiske selvstendighet.» Det er akkurat det de fleste integreringsfremmende tiltak er rettet mot også, nemlig, språk utvikling, utdanning, rutiner for å gi innvandre en fair sjanse i arbeidsmarkedet, og så videre.

Det som ofte blir glemt, er kulturell integrering og integrering på hjemmefronten. Store forskjeller i kulturer og måten familier er organisert hjemme kan redusere effekten av andre tiltak for integrering og i verste fall føre til segregering av enkelte grupper i samfunnet.

For det er nettopp kulturell integrering det er vanskelig å lage gode tiltak for. Jo - man kan delta på kulturelle arrangementer eller dra ut på selskap her og der. Men kultur er ikke noe man kan lære i et seminar, den må oppleves. Og når en ordning som fedrekvote har en slik bieffekt, så må politikerne og samfunnet være i stand til å se det, og utforme politikken deretter.

Følg oss på Twitter