Fedrenes jord

Matt Damon holder en sørgmodig politisk debatt med seg selv i «Promised Land».

FILM: Matt Damon var bare 28 da han vant Oscar for det balanserte, godt uttenkte manuset til «Den enestående Will Hunting», som Damon hadde skrevet sammen med kompisen Ben Affleck. De spilte begge i filmen, og fikk Gus Van Sant til å regissere.

Femten år senere er det igjen Van Sant som regisserer et manus Damon har skrevet, denne gang sammen med John Krasinski. Også «Promised Land» er en åpen, fin film, preget av et behov for å flytte perspektivet og argumentere fra flere sider. Historien handler om den døende amerikanske landsbygda, og er mer politisk ladet enn sist. Kanskje er det nettopp dette tiltalende engasjementet som gjør «Promised Land» litt mindre interessant enn gjennombruddsfilmen. 

Kjøper flanell
Steve (Damon) kjører inn i åkeromringede småbyer sammen med sin barske kollega Sue (Frances McDormand). De kjøper flanellsskjorter på veien og synger karaoke på den lokale pub'en for å vinne tillit. De representerer en svær naturgassutvinner og er på oppdrag for å kjøpe opp jord fra bøndene.

Men på ett av stedene reiser en gammel naturfaglærer (Hal Holbrook) seg på folkemøtet og kommer med kvalifiserte motforestillinger. Snart ankommer en ung miljøverner (Krasinski) og innleder en sjarmoffensiv mot lokalbefolkningen. Og så er det såklart en søt barneskolelærer (Rosemarie DeWitt) på stedet også. Dette blir flokete.

Sørgmodig
«Promised Land» er en behersket politisk debatt i naturskjønne, smått forfalne omgivelser. Steve vet at det går stadig dårligere for bøndene og mener han tilbyr det beste for alle parter. Motparten er med rette skeptiske til hva de blir solgt, av økonomisk utbytte og av miljøkonsekvenser. Dialogen er smart og veldreid, men med en sørgmodig undertone. For egentlig vet alle at det ikke finnes noen mirakelkur. Kamera dveler ved ansiktene til barn som vil ha vansker med å bygge en fremtid på hjemstedet.

Som så ofte i politiske filmer, blir mange av hovedpersonene representanter snarere enn individer. Og Damon og Krasinski knyter ikke trådene helt godt sammen på slutten. Det er det kanskje ingen som kan. Men de gjør et sympatisk, solid forsøk.